I 2014 gikk Industri Energi til streik innen vaskerisektoren. Vi fikk tvungen lønnsnemnd bare etter noen dager fordi liv og helse ville blit truet dersom ikke sengetøy og arbeidstøy ble vasket. Det hadde selvsagt ikke vært noen problem om arbeidsgiversiden hadde imøtekommet dispensasjonssøknader fra steder hvor liv og helse kunne bli truet. Men når arbeidsgiverne nektet plent å behandle slike søknader, så var det ikke så mye en kunne gjøre.

Parallellen til sykepleierkonflikten er klar. Sykepleierne hadde dimensjonert streiken greit. Det var ingenting som tydet på at liv og helse kom i fare. Streiken var effektiv. Så effektiv at NHO Service valgte å varsle en svært omfattende lockout som ville ført til fare for liv eller helse, slik at myndighetene gikk inn med bruk av tvungen lønnsnemnd.

Etter vaskeristreiken valgte Industri Energi, sammen med LO å klage bruken av tvungen lønnsnemnd inn for ILO.

Industri Energi og LO fikk medhold i klagen og ILO oppfordret regjeringen til å:

diskutere med arbeidsmarkedets parter mulige måter å sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes i tilfelle streik, hvis konsekvenser kan bringe befolkningens liv eller helse i fare.

ILOs rapport 378,  2016

Industri Energis nettside hvor saken omtales

I Stortinget,  torsdag kveld under debatten om bruk av lønnsnemnd, sa statsråd Anniken Haugli på spørsmål fra meg, at hun nå ville kontakte vil partene for å få til løsning som gjør at det ikke er mulig å bruke arbeidskamp til å sette liv og helse i fare for å oppnå tvungen lønnsnemd. Dette skulle vært gjort før, men er uansett bra det nå tas kontakt med partene.

Det er mange måter det kan gjøres på som ikke utfordrer kampretten. En kan styrke bestemmelsene om arbeid under konflikt i Hovedavtalen. Man kunne også åpnet for at en part ensidig skal kunne trekke tilbake et streikevarsel eller lockoutvarsel som en selv har gitt uten å måtte avblåse hele konflikten slik man kan i mange andre land. En kunne brukt lønnsnemnd direkte på de områdene hvor faren for liv og helse har oppstått. Og det finnes sikkert mange andre måter å gjøre det på. Men at det bør gjøres noe er sikkert. Måten det gjøres på idag er primitiv og brutal, og den uthuler retten til arbeidskamp. Det kan ikke gjøres slik Rødt foreslo. De foreslo at retten til lockout skulle suspenderes om den førte til undergraving av streiken. Dette vil i neste omgang ført til at streik ikke kunne brukes dersom den kunne undergrave en lockout og man må til å rettsbehandle streiken eller lockouten for å finne ut hva som er det egentlige formålet med den.

Bli med i Facebookgruppen Ja til EØS

Her er mitt innlegg fra Stortingsdebatten.

Gode president

Ingen kan godt bebreida regjeringa for at dei greip inn med lønnsnemnd då dei gjorde det. Dei kunne kanskje venta nokre dagar, men med så mykje folk ute i streik og lockout som det ville blitt etter den siste opptrappinga på arbeidgivarsida ville tvungen lønnsnemnd ikkje vore til å unngå. 

Streik og lockout er legale virkemiddel i eit demokratisk samfunn. Ein streik oppstår når arbeidsfolk ikke lenger er nøgd med den prisen dei får for arbeidskrafta si, og derfor nektar å selja den.  Ein lockout oppstår når arbeidsgivarane syns dei må betal for mykje for arbeidskrafta, og difor nektar å kjøpa den lenger. 

Arbeidskamp er i utgangspunktet ein styrkekamp mellom fleire arbeidstakarar som står samla og ein eller fleire arbeidsgivarar. Kven heldt lengst ut før ein må gi seg. Arbeidstakarane som taper lønn eller arbeidsgiveren som taper inntjening. 

Meininga er at demokratiske samfunn skal leggja tilrette for at slike styrkekampar skal kunna finna stad utan at dette skal føra med seg andre konsekvensar.  Difor har partane sikra seg når det gjeld konsekvensar som går ut over bedriftene. For eksempel mot at det skal skje materielle skade ved at noko ikke vert vedlikeholde over lang tid. Dette har partane løyst gjennom avtalar i forkant slik at avbøtande tiltak  skal kunna gjerast utan at det vert sett på som streike- eller lockoutbryteri . Eller dei ordnar det ved dispensasjonar. Dette gjer dei fordi begge partar er avhengig av at bedrifta er i god stand når streiken ein dag er over. 

Ting som er så alvorlege at dei kan medføre fundamental skade på liv- eller helse, eller annan fundamental skade hjå tredjepart vert derimot ikke regulert. Dette gjer at ein part når han vil ha slutt på ei streik eller ein lockout, og ikke har lyst til å gi etter for motparten, kan nekta å gi dispensasjon for streikeramma arbeid eller vedta opptrapping gjennom meir streik eller lockout slik at liv og helse vert sett i fare ved at i fare.  

Dette kunne myndigheitene ha oversett fordi at ingen av partane hadde tørt å effektuert eit varsel som vill ha slike konsekvensar. Men det er vanskelig. Ein kan på ein måte ikkje gå ut ifrå at ein part som varslar opptrapping ikkje tør å iverksetja opptrappinga. Dessuten skulle han gjera det må ein etter norske reglar avblåsa heile konflikten. Partane kan kun i felleskap dra tilbake eit varsel om streik eller lockout. 

Difor vert den lette løysinga å gripa inn med lønnsnemd som om at konsekvensane av opptrappinga vil skje. Og så lenge det blir gjort, vil det også i framtida bli varsla arbeidskamper som sit liv og hele i fare.  

I praksis betyr dette at retten til arbeidskamp innan sektorar der ein streik kan medføra fare for liv- eller helse ikkje er reell. Det er det ILO la til grunn då dei i 2016 behandla klagen på bruk av tvungen lønnsnemnd i vaskeristreiken i 2014 som gjorde at sjukehusa ikke fekk vaska sengetøy og uniformer. I klartekst kjem dei med denne anbefallinga til myndigheitene. 

ILO oppfordrer regjeringen til å diskutere med arbeidsmarkedets parter mulige måter å sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes i tilfelle streik, hvis konsekvenser kan true befolkningens liv eller helse.

Dette har ikkje regjeringa fulgt opp. ILO er en av de viktigste særorganisasjonene til FN og jeg finner dette ganske respektløst av regjeringen.  Det burde ha vært en enkel sak for regjeringene å kalle partene inn til en konferanse for å få drøftet retten til arbeidskamp sett i lys av ILOs anbefalinger. Brukene av arbeidskamp der liv og helse hos deler av befolkningen bevist settes i fare, eller der en part nekter å gripe inn for å avverge faren for at liv og helse går tap, basert på full viten om at myndighetene går inn med tvungen lønnsnemnd er ikke system eit demokrati bør verda stolt av. 

No håpar eg at Statsråden vil følgja opp anmodinga frå ILO og ta kontakt med partane for å få på plass eit system som sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes i tilfelle arbeidskamp når konsekvenser kan true befolkningens liv eller helse.