Norge trenger oljeindustrien!

Ett nei til EØS fra Fellesforbundet er å be om avvikling av oljevirksomheten.

Det blir spennende å se hva Fellesforbundet landsmøte kommer til å si om EØS. Fellesforbundet var i sin tid en av de mest aktivt pådriverne for å få på plass EØS-avtalen. Leder i tankesmien Agenda – Trygve Svensson – sier at et EØS-nei kan gjøre det mektige Fellesforbundet mindre relevant. Om de skulle fatte et slikt vedtak får jeg inderlig håpe han har rett. For ellers blir det ille for norsk oljevirksomhet og andre sektorer. 

EØS-avtalen har stor støtte i folket

Kun 25 prosent av den norske befolkning sier de ville stemt mot EØS avtalen. Tankegangen synes grei. Vi vet hva vi har, vi vet ikke hva vi får. Nei til EU har flere taleføre representanter på landsmøtet til Fellesforbundet. For disse, eksempelvis for Boye Ullmann, er det å få gitt et spark til EU langt viktigere enn å få sikret handelen med EU. Argumentene som benyttes er basert på følelser uten substans. På den ene siden fremstilles EU som et udemokratisk uhyre, og på den andre siden er er det bare å sette seg til forhandlingsbordet med dem. Vi får helst sikkert det vi vil.  

Nei til EØS skaper problem for norsk oljevirksomhet. 

I en tid nå har vi hørt representanter for Fellesforbundet uttale seg negativt om et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og MDG. De er redde for at MDGs standpunkt i oljepolitikken skal bli gjort gjeldende. Et samarbeid på et slikt premiss må være uaktuelt og må ikke skje. Virkningen av et Nei til EØS vil imidlertid bli helt den samme. Hvordan skal vi kunne opprettholde oljevirksomheten utenfor EØS, og samtidig oppfylle vår egen klimalov om 40 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser sammenlignet med 1990. Det bør være et relevant spørsmål som Fellesforbundets landsmøtedelegater bør stille seg. Et av de viktigste verktøyene vi har er avtalene vi har med EU om felles gjennomføring av utslippsmål.

EU diskuterer nå et forsterket klimamål på hele 55 prosent reduksjon. Det gjør mange partier i Norge også. Noen har enda sterkere ambisjoner.  Forskjellen mellom EU og Norge er at EU kan nå målene sine. De har allerede siden 1990 redusert utslippene sine  med over 20 prosent. De har tatt halvparten av reduksjonene,  og de trenger ikke reduserer mer enn 18 prosent de neste 10 årene.  Vi har derimot økt våre utslipp i denne perioden og må reduserer dagens utslipp med 43 prosent for å oppfylle kravene i den norske lovgivningen og de forpliktelser vi har meldt inn med bakgrunn i Parisavtalen. EU har de største utslippene sine knyttet til produksjon av strøm hvor det er relativt enkelt å kutte ytterligere. Her har vi ingen muligheter. Vi produserer allerede vår strøm uten utslipp. For oss er det oljevirksomheten som er den største utslippskilden.  

I praksis må vi reduserer dagens totale utslipp på 52,9 millioner tonn med hele 22 millioner i løpet av de kommende 10 årene for å nå det lovfestede målet på 40 prosent,  og med 30 millioner tonn  om vi skal nå det forsterkede målet på 55 prosent. Våre to største utslippsområder er oljevirksomheten og industrien. Om vi avvikler all industri og all oljevirksomhet,  klarer vi likevel ikke å oppnå et 55 prosent mål på egen hånd. Nedlegging av all industri og all oljevirksomhet vil ikke utgjøre en reduksjon på mer enn 27 millioner tonn. Den realistiske muligheten vi har til å nå målene våre,  er ved å benytte oss av EØS avtalen og mulighetene for felles gjennomføring innen EØS. Denne muligheten er understreket i såvel klimaloven som i den nye avtalen med EU om felles gjennomføring, og ved at vi allerede er med i det felles kvoteregimet. I en EØS sammenheng blir våre utslipp små,  og i felleskap med andre EØS land blir målene våre realistiske. Vi bidrar til å reduserer de samlede utslippskutt i Europa. Samtidig som norsk olje. og gassproduksjon kan opprettholdes. Slikt felleskap innen EØS er vel opposisjonen på Fellesforbundet landsmøte imot. Oljeindustrien betyr ikke så mye for dem.  Utenfor EØS har vi ikke en sjanse til å oppnå utslippsmålene våre uten å få et ekstremt press på å legge ned betydelige deler av oljevirksomheten. Vi skal selvsagt jobbe for å nå klimamålene våre på egen hånd, spesielt  viktig er satsingen på CCS. Men ser vi på det tempoet vi har hatt på det området så langt tviler jeg sterkt på at det er tid nok til å oppnå klimamålene for 2030 på denne måten. Da er EØS avtalen avgjørende for at vi kan oppnå målene våre, og å gi fra seg denne muligheten slik mange på Fellesforbundet sitt landsmøte vil er helt uforståelig.

Arbeidsinnvandring

I dag har vi 350.000 EØS arbeidsinnvandrere i Norge. Vi har 61.314 helt arbeidsledige på NAV. Dette utgjør 2,2 prosent av arbeidstyrken. Tar vi med alle som er på tiltak er vi oppe i 3,5 prosent. Da vi gikk inn i EØS var arbeidsledigheten 8,3 prosent. ikke en dag senere har den vært så høy. Etter at investeringene i oljevirksomheten gikk i taket fra 2004 og utover har behovet for arbeidskraft vært enormt.  Det var først da behovet for arbeidskraft steg ekstremt at innvandringen tiltok. Før den tid hadde innvandringen fra EØS vært liten. Samtidig startet vi bygging av en helt ny by i Oslo. Ingenting av dette hadde vi klart uten arbeidsinnvandring.

Og når vi først erkjenner vi trenger arbeidsinnvandring,  så vil ikke de problemene den medfører bli mindre uten EØS og de reguleringene som ligger der. 350.000 arbeidsinnvandrere medfører en utfordring både med og uten EØS.

Kontroll med lønns- og arbeidsvilkår

Skal vi tilbake til den gamle modellen med kontrollavtaler? Det beste med dem var at man fikk kontingent til forbundene mot at forbundene selv kontrollerte at lønns- og arbeidsvilkår var i tråd med kontrollavtalene. Slike hadde Fellesforbundet og andre forbund mange av. Gode penger for forbunda, men ikke alltid like effektivt. Arbeidsgiveren på sin side fikk rett til å fakturere de utenlandske bedriftene i alle sakene de bisto dem i. Desto mer ballade på en arbeidsplass, desto mer tjente NHO. Om man vil tilbake til det gamle systemet, er det heller ingenting i EØS avtalen som forhindre det. På oljeserviceområdet på sokkelen har jeg selv forhandlet frem en modell der NHO er tariffforpliktet til å betale forbundet et beløp på noen tusen per ansatt som omfattes av tariffavtalen. Pengen bruker  forbundet til å opprettholde et eget inspektorat. Her har vi sluppet å gå veien om allmenngjøring fordi vi har klart å presse tariffavtalen på bedriftene som har arbeidsinnvandrere. Da får ikke folk bare minstelønn, men alt som ligger i avtalen.

Dagens system med allmenngjøring, og en kombinasjonen av tillitsvalgte og Arbeidstilsynet som ser etter at reglene følges,  er også en grei modell.  At systemet burde vært forsterket er noe annet, men modellen i seg selv synes jeg er bra. Men det burde vært forsterket.

Allmenngjøring

Med dagens system innen EØS har vi rett til å allmenngjøre tariffavtaler. Vi kan allmenngjøre mestepartene av de de ytelsen som ligger i overenskomsten. For utlendinger som er ansatt i Norge er det ingen restriksjoner på hva som kan allmenngjøres. For de få som er utstasjonert er det i praksis heller ikke lenger noen restriksjoner. Vi kan stort sett allmenngjøre alt som må anses som en ytelse for arbeid.  Det at man ikke allmenngjør mer enn minstelønn er et norsk valg. Ingen hindrer oss i å gå lenger.  At tariffnemnda ikke har allmenngjort reise kost og losji i tråd med Høyesterettsdommen til Fellesforbundet er et norsk vedtak. Norske vedtak vil være det som regulerer lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrerne selv om vi går ut av EØS. Det at ESA er uenig i noe vi gjør i Norge betyr ikke at det vi gjør er galt.

Selvsagt er det problemer med felles europeisk arbeidsmarked. Men det må vi løse sammen med kamerater i europeisk fagbevegelse. Slik som utfordringene på  kabotasjeområdet. Nå kommer det et nytt regelverk som er en kraftig forbedring av dagens regler for yrkessjåfører og hever minstestandarden betydelig.   

Handelsavtalen og skremselspropaganda 

Jeg registrerer at mange hevder at ja-siden overdrev skremselspropagandaen under EU kampene i  1972 og i 1994.  At det forekom overdrivelser fra begge hold er ikke tvilsomt. Selv var jeg på nei siden i 94. Jag var aktiv politiker i SV på den tiden, nestleder i NOPEF og sterkt engasjert i spørsmålet på alle de tre LO kongressene som snakket EU,  og på de representantskapsmøtene i LO hvor hvor EØS/EU spørsmålet var oppe.  Jeg møtte også da på Stortingets som vara. Jeg kan trygt si jeg brukte skremselspropaganda, men det beste var at alt jeg spådde har vist seg å ikke stemme. Faktum er i dag er at stort sett alt som vi fra nei siden hevdet under EØS/EU debatten har vist seg å ikke slå til.  De endringene. vi har måtte gjort på grunn av EØS har vi klart å tilpasse oss. Vi har måtte gjort ting på andre måter enn før, men resultatet har blitt det  samme. Equinor for eksempel kunne ikke lenger få konsesjoner på sokkelen utelukkende fordi de var norske. Konsesjoner skulle nå utdeles på et objektivet grunnlag. Equinior  har fortsatt å få konsesjoner som før, men ikke lenger fordi de er norske, men nå fordi de er best.

NHOs spådommer om arbeidsledighet

En av de påstandene som nei til EU folket stadig gir uttrykk for,  er at NHO  både i 1972 og 1994 spådde stor arbeidsledighet om vi ikke ble med i EU . Og at de hadde tatt feil.

Først til 1972. Det er riktig at NHO spådde store tap i arbeidsplasser om vi ikke ble med i EU – titusenvis. Men de tok ikke feil, iallefall ikke helt.  I 1972 endte vi opp med en handelsavtale som i det vesentlige var en kopi av den avtalen svenskene hadde fremforhandlet mens vi satt sammen med Storbrittania og Danmark og forhandlet om fullt medlemskap. Da folket sa nei i folkeavstemmingen i 1972 gikk vi inn på handelsavtalen. Den innebar en kraftige økninger i tollsatsene overfor Storbrittania og Danmark.  Den førte til at den viktige distriktsnæringer – hermetikkindustrien – i løpet av kort tid ble avviklet og at aluminiums industrien fikk problemer på grunn av høye tollsatser. Disse siste  ble trappet ned over en syvårsperiod.  Nedtrapping av tollsatsene hjalp på sikt, men den ble ikke ble vernet mot de antidumpingtiltakene EU satte igang  de gangene noen hevdet at norsk aluminiumsindustri dumpet prisene. Dette var noe av årsaken til at et enstemmig Storting sa ja til å  starte forhandlinger om EØS avtalen. Misnøyene med handelsavtalen var stor og arbeidsledigheten nærmet seg  9 prosent. Stortinget vedtok enstemmig at vi skulle kreve like konkurranseregler som resten av EU og et felles marked. At disse felles reglene skulle baseres på EUs regler var det kun SV som var imot. Det ble også vedtatt at dumpingtiltakene måtte bort. Alt dette ble innfridd.

I 1994 var også NHO ute med spådommer. Men også her fremstiller Nei til EU det feil. Da vi hadde EU avstemmingen i 1994 var vi allerede en del av det indre marked. Industriens vilkår var sikret. Vi hadde godkjent de fire friheten og etablert et felles arbeidsmarked. Det daværende NHO sjef Svein Aaser hevdet var at vi ville minste 100. 000 arbeidsplasser dersom vi ikke gikk inn i EU fordi han fryktet EØS avtalen ville bortfalle dersom om alle de andre EØS landene meldte seg inn i EU og ikke vi.  EØS avtalen har ikke bortfalt. Der tok Aaser feil. Og vi har ikke mistet 100.000 arbeidplasser fordi vi fortsatt har EØS avtalen. Men om Fellesforbundet skulle komme til å si nei til avtalen og medvirker til at den bortfaller,  kan det fortsatt hende Aaser får rett. Det var EØS avtalens bortfall han fryktet. Ikke at det ble nei til EU.

Alternativer til EØS

Nei siden slenger ut stadig nye alternativer til EØS. Faktum er at hva som er alternativet har ingen peiling på før vi har forhandlet med EU om det. Det eneste soleklare alternativet er fullt medlemskap, men også dette kan gjøres på flere måter som må forhandles om.

Vi vet at forhandlinger om alternativ ikke kan starte før EØS avtalen er utløpt.  Det andre vi vet er at WTO reglene vil gjelde, og at EU ikke kan ilegge større tollsatser på varer fra Norge enn det de gjør overfor andre land de ikke har avtaler med.  Det samme gjelder grensepassasjer.  Også her må EU praktisere samme modell for oss som for andre land de ikke har avtaler med. I praksis betyr det at det da må være samme regler for passasje inn til Sverige som det er fra Russland, Hviterussland, Serbia og noen til,  inn til EU.  Får vi en smidigere ordning vil disse landene også ha krav på det i henhold til WTO. Dette er forøvrig essensene i dagens Brexit debatt. Hvordan passere grenser inn og ut av EU på Irskeøya.

Påstanden om at handelsavtalen vil gjelde fortsatt om EØS avtalen sies opp er riktig, men den vil kun gjelde 1 dag om EU mener den ikke bør gjelde lenger. Handelsavtalen har samme oppsigelsesfrist som EØS avtalen og det er helt utenkelig at ikke EU vil si den opp i en forkant av en reforhandling. Den er utdatert og  helt utilstrekkelig om den skulle være den avtalen vi skal basere handelen med vår størst handelspartner på. De som tror at EU gir med dørene når de forhandler vil noe få seg en overraskelse.

Avtalene mellom EU og Sveits

Vi må kunne får den samme avtalen som Sveits har sier noen. Avtaleverket mellom Sveits og EU består av 120 ulike avtaler som tilsammen erstatter EØS avtalen. For det første. Det får vi ikke. EU har allerede gitt beskjed til Sveits om at den type avtale hvor hver endring som gjøres i EU-regelverket må forhandles inn i avtalene,  ikke lenger er aktuelle.  De ønsker en dynamisk modell slik vi har i EØS avtalen, også i avtalene med Sveits.  For det andre, hva er vitsen med å erstatte EØS avtalen med en slik modell. Også Sveits er gjennom sine avtaler en del av det indre marked, de fire frihetene gjelder fullt ut og de har felles arbeidsmarked med EU på samme måten som oss. Er det ikke mye her misnøyen i fagbevegelsen ligger?

Ny handelsavtale med EU

Vi får selvsagt en ny handelsavtale med EU om vi sier opp EØS avtalen. Men hva den vil inneholde vet vi ikke før vi har forhandlet. Vil vi bli presset til å gi opp tollvernet på landbruksprodukter?.  Vil vi få beholde frikvotene på tollfri fiskeeksport?. Vi vet svært lite. Men en ting er sikkert.  EU vil aldri gi oss en avtale som er bedre for oss enn de avtalene de har med de andre nabolandene som står utenfor EU. 

Og vi vil få langt mindre smidige grensepassasjer enn det vi har idag. Det blir en stor utfordring. Jeg hører noen si at EU vil ikke la fisk stå å rotne ved grensen når viderefordelingsindustrien i Polen skriker etter råvarer. En ting er sikkert. Om polakkene skriker etter fisk aldri så mye,  så vil ikke  EU tilpasse sin grensepolitikk til det. EUs grensepolitikk overfor «ikke EØS-land» vil bare bli strengere i årene som kommer. Yttergrensene skal sikres strengt. Passering av grenser internt skal være lett. Grensepolitiet i EU styrkes nå  kontinuerlig for å få bort de midlertidige interne grensekontrollene. Svenskegrensen blir EUs grense  mot omverden og den som tror at vi kan opprettholde fri ferdsel over den samtidig som vi skal stå utenfor det indre marked og EUs tollunion,  er naiv. Selv om svensken vil det annerledes har det ingenting å si.

78 prosent av norsk fisk er oppdrettsfisk. Det er sikkert mange EU land som kunne tenkt å overtatt oppdretten selv om vi skulle miste leveransen. Og det er sikkert mange norske bedrifter som kunne tenkt å flytte oppdretten sin dit markedet er om det var det som var nødvendig for å få solgt fisken.

EU er en viktig handelspartner for oss hele 68 prosent av fastlandseksporten vår går til EU- land. Norge er lite viktig for EU, og kun 2,7 prosent av det de eksporterer går til Norge. Og husk, det er ikke for å få kjøpt varere vi inngår handelsavtaler. Det er for å få solgt varer. Derfor er EU viktig for oss, men ikke motsatt. Mange sier at vi kan true med at vi nekter å selge fisk, olje og gass til dem. Da vil vi få det som vi vil. Jeg vil se den dagen norske myndigheter vil nekte norske bedrifter å selge olje eller fisk fra Norge til EU land. Når folk påstår at dette er en opsjon, så er det så virkelighetsfjernt som noe kan bli. Det er nok slik at det er den som kjøper 68 prosent av varene til en nasjon som sitter i forhandlingsposisjon. Ikke den som kjøper 2,7 prosent av varene til den andre.  De er en viktig kunde for oss. Vi er ingen viktig kunde for dem. Det er det mange på Fellesforbundets landsmøte som forstår.

Acer og Nei til EU folket på Fellesforbundet landsmøte

Den største av alle bløffene til Ullmann og andre Nei til EU folk på Fellesforbundets landsmøte,  er at Norge har frasagt seg suverenitet over energiressursene våre.  Norge har full styring over sin energipolitikk. Ingen tvil. Tvister mellom norsk og utenlands reguleringsmyndigheter (RME) kan løses i regi ACER. Det er en grei suverenitetsavståelse. Vi kan ikke regne med at Norge skal ha full kontroll i begge ender av en utenlandskabel og da er fornuftige tvisteløsningsmekanismer et gode. Vi bestemmer selv når det skal bygges kabler til utlandet. Fullt og helt. Norsk energipolitikk ble liberalisert i begynnelsen av 90 tallet med  Nei til EU partiet – Senterpartiet –  i spissen.  De to gigantkablene som nå bygges til Tyskland og Storbrittania er besluttet med  Nei til EU partiet – Senterpartiet – i spissen. Og partiet ytterligere en 1400 MW kabel på tapeten da de satt i regjering. Men denne fant utbyggerne det ble ulønnsom å bygge og trakk forslaget.