Leif Sande, LO-kongress 2013

EUs ren energi pakke viktig for verdens klima – nei partier allerede på banen for at Norge skal gå mot.

I mai i år vedtok EU de siste lovene i  EUs ren energi pakke (Clean energy for all Europeans package). Pakken består av en lang rekke lover og målsettinger som skal bidra til at EU når klima målene sine. Den er også en del av Energiunion som skal sikre forsyningssikkerhet, samt bærekraftig, konkurransedyktig og rimelig energi i hele EU.

Nei til EU og tilhørende partier,  har allerede vært på banen for å skyte ned forslagene. Det er som vanlig selvråderetten de mener blir tatt fra oss.  Det er det overhode ikke grunnlag for å hevde. De forslagene som ville øke ACERs og norske (RME) reguleringsmyndigheters makt,  ble skutt ned. ACER kan fortsatt ikke fatte vedtak med flertall, de kan fortsatt ikke pålegge noen å bygge utenlandskabler og de kan fortsatt ikke hindre et land å bruke flaskehalsinntektene til å reduserer nettleien med. Og dersom noen tror at et land som Tyskland ville akseptere at Malta og andre miniland ville få lov å veta med flertall at Tyskland skal bygge kabler ut av landet så er naiviteten stor. Det er ikke slik det funker.  EU er heller ikke etablert for å stikke kjepper i hjula for Norge slik det ofte kan  høres ut. Det er viktig at Stortinget  får sluttet oss til EUs Ren Energi Pakke snarest og at vi ikke fremstår som supernasjonalistene i nord som skal reservere oss mot det viktigste klimatiltaket i Europa.

EUs klimamål samsvarer med 1,5 graders klima målet i Paris avtalen. Det betyr at  utslippene skal reduseres med 40 prosent innen 2030 og  at de  i 2050 ikke må være høyere enn de vi klarer å fjerne fra atmosfæren. 

Den nye regjeringssjefen Ursula von der Leyen,  har allerede lansert enda djervere mål. Hun vil komme med forslag om at klima målene må justeres slik at utslippene i 2030 blir redusert med 50 og 55 prosent. Hun vil opprette en klimabank som skal utløse 10.000 milliarder kroner i investeringer de neste årene,  og hun vil innføre en karbonskatt basert på CO2 innhold i importerte produkter for  unngå at industrien flytter ut. Hun introduserer også et  «just transision» fond for å hjelpe dem som komme galt avsted under den grønne omstillingen. 

En forutsetning for å nå klima målene  er at man lykkes med Ren Energi Pakken og  klarer å få friest mulig flyt av energien innen unionen.  Et sted blåser det en dag og gir vind til vindmøllene, neste dag er det stille, mens det er sol som gir full utnyttelse av solcellene et annet sted. Gasskraftverkene kan reguleres opp og ned alt etter behovet for balansekraft og atomkraftverkene går for fullt hele tiden. Full nytte  av dette får man først når alle flaskehalser er fjernet og det er etablert like regler og like styringssystemer over alt. Dette vil også gi lavere strømpriser som er en fordel for oss i Norge.Målet er å øke fornybarandelen og energieffektiviteten med henholdsvis 30 og 32,5 prosent frem mot 2030. Spesielt pekes det på de mulighetene som ligger i energieffektivisering av bygg. Det settes også tak på utslipp fra de kullkraftverkene som fortsatt skal bestå. 

Det leges til rette for at det skal bli lettere å skifte strømleverandør og  forbrukerrettighetene skal styrkes. Det skal opprettes kontaktpunkt hvor forbrukene kan få informasjon om regler og rettigheter og det skal opprettes organer for utenomrettslig tvisteløsning.  Alle skal ha krav på Smartmålere.  

Mesteparten av dette har vi allerede fått å plass i Norge, og på mange måter virker Norge som et mønsterland for EU kommisjonen (regjeringen). Vi innførte markedsbasert energiomsetning med fri konkurranse og mange aktører allerede i 1991. Senterpartiet sto i spissen.  Men EUs politikere var i denne omgang ikke villig til å gå så langt som Kommisjonen ville på dette område. Bare de de nordeuropeiske landa støtta den. I resten av Europa mener man fortsatt at energipolitikken må kunne tillegges sosialpolitiske mål der prisregulering av energi kan være et virkemiddel. 

Kommisjonen fikk det heller ikke som den ville  med tanke på bruk av flaskehalsinntektene. Det er de inntektene som genereres ved at strømprisene er høyre i en ende av en utenlandskabel enn i den andre. Her ville Kommisjonen at slike inntekter skulle brukes til å bygge flere kabler. Men politikerne var uenig og resultatet ble at man kan fortettes å bruke inntektene til å redusere nettleien etter at nødvendig drift av kabelen er sikret. 

Det store spøkelse har for mange vært ACER. ACER er EUs samarbeidsorgan mellom energimyndighetene i de ulike landene. ACER skal identifisere hindringer. i strøm- og gassnettene og komme med tiltak for å fjerne disse. De skal derfor ha full uavhengighet i forhold  til både produsenter, systemoperatører og distributører uansett om disse er offentlige eller private. Dette er helt avgjørende om de skal få gjort jobben sin. ACERs oppgaver blir stort sett uendret. Kommisjonen ønsket at beslutninger i styret for ACER skulle kunne gjøres med flertallsvedtak fremfor at det skulle kreves 2/3 flertall som idag.  Det gikk heller ikke politikerne med på. 

EU har satt som mål at alle land skal ha utvekslingskapasitet mot nabolandene på minst15 prosent av energiproduksjonen. ACER jobber for dette målet, men har ikke noe mandat til å pålegge utbygging om den er mindre. For Norge betyr dette lite. Vi har allerede over 50 prosent utvekslingskapasitet overfor nabolandene våre. For gass er den nesen 100 prosent. 

Men på andre områder kan ACER komme inn og fatte vedtak. En kabel har to ender. Vi kan gjerne ha selvråderett over den ene enden, men ikke over den andre. Den andre enden kan tilhøre alt fra nasjoner til amerikanske børsnoterte selskaper. Om operatørene i de to endene kommer i konflikt men hverandre, er det greit med tvistenemnder som ACER også er. Det er ikke så stor vits i å ha selvråderett i den ene enden mens den som har selvråderett i den andre enden vil bruke sin selvråderett til noe annet enn du.

Det er svært viktig at  EU lykkes med sin klimapolitikk. Etter at USA trakk seg fra Parisavtalen er det enda viktigere at EU med verdens tredje største utslipp (9%) etter Kina (28%) og USA (15%),  opprettholder pådriverrollen.  Hverken Kina, India,  Russland og definitivt ikke USA, vil gjøre det.  

Norsk gass er fortsatt det viktigste vi kan bidra med for å nå klima målene. Vi står for 1/3 av gassforsyningene til EU. Vi supplerer Russland og Algeri som leverandører. Russland står for 2/3. Det er viktig for EU at de ikke blir helt avhengig av Russland. Norge er derfor igang med bygging av nytt rør til Polen. Vi er allerede omfattet av EUs gassdirektiver,  og det er ingen ulempe at EU nå vil kreve at Russland og Algeri skal omfattes av EUs reguleringer på området. Disse direktivene har vært svært viktige for oss for å få til utbygginger på sokkelen. Blant annet gjennom ikke diskriminerende tilgang for tredjeparter. I et klima perspektiv frem mor 2030,  vil EU mer enn ha halvert kullbruken. Bruk av gass vil fortsatt utgjøre rundt 30 prosent av energiforbruket deres. Frem mot 2050, i 1,5 graders perspektivet,  er kull helt ute og gass nesten helt ute i energiforsyningssammenheng.

Vi kan også  bidra gjennom stortstilt satsing på karbon, fangst og lagring og bygging av havvindmøller som kan forsyne oljeinstallasjoner og Europa med ren energi.