Så langt i den amerikanske valgkampene er det Bernie Sanders og Pete Buttigieg som har mest grunn til å glede seg.  Jonathan Freedland skriver i the The Guardian at mange i det demokratiske partiet frykter at Sanders følger Corbyn venstresidespor og at de taper nok et presidentvalg.  Denne kommentarer er for det meste bygd på Freedlands innlegg i The Guardian.

Sanders ligger høyt på meningsmålingene og mange viser at han kan slå Trump. Samtidig fryktes det at det samme vil skje med han som med Jeremy Corbyn. Begge er radikalere og Sanders har mange likhetspunkt med Jeremy Corbyn. Spørsmålet er om han er mer valgbar enn Corbyn eller om det er Sanders skjebne å ende ut som han.

Likhetene mellom de to er store. Begge har vært synlige politiker med apell til marginale grupper uten de store ambisjonene om makt på nasjonalt plan. Begge kritiseres av motstanderne for å være håpløst låst I 70 talet, mens tilhengerene ser på det samme som å være tro mot prinsippene. Begge oppfører seg og ser ut som to eldre raddiser.  Begge vil ha større likehet i samfunnet. Sanders slagord er “en økonomi som virker for alle, ikke bare for enprosenten”, mens Corbyns kampanjeslagord var “alle, ikke de få”. Ikke så ulikt Arbeiderpartiets  “alle skal med”. 

Begge står klart til venstre og appellerer til arbeidsfolk og kritiserer eliten av kapitalister som har sørget for en økonomi som tjener de selv, 

Begge har kommet med store valgløfter og begge spørres om hvor de skal hentes penger til å gjennomføre alle disse. Labours Manifest til valgkampen 2019 var full av fagre løfter som for eksempel gratis bredbånd til alle.  Og Sanders skal ikke bare ha gratis helsevesen, men også gratis universitetsutdannelse , gratis briller, gratis høreapparater og gratis tannhelse. 

Begge gjør suksess blant ungdommen, spesielt blant studentene. Til og med motkandidat til Sanders, Pete  Buttigieg, har under valgkampen sagt at han var en beundrer av Bernie Sanders da han var student.

Men der er også store ulikheter.  Først og fremst at Sanders aldri har stått i fokus for en massiv negativ kampanje. Sanders har alltid vært i opposisjon. Corbyn har som  leder for Labour vært vært utsatt for en massive negative kampanjer som har bragt han langt ned på popularitetsmålingene. Det er uvisst hvordan det slår ut når Sanders for eksempel kommer til å bli konfrontert med sitt tidligere medlemskap i det amerikanske sosialistpartiet.

Corbyn har blitt utsatt for en massiv kritikk om antisemittisme. Sanders vil aldri kunne bli møtt med slike beskyldinger.   Sanders er jøde selv.

Corbyn ble kritisert for å ha motett £ 20.000 for medvirkning på Irans StatsTV og for å ha møtt Bassar al Assad I 2009.  Sander har ingenting slikt. Kanskje noen beundrede bemerkninger om Fidel Castro og Sandinistene i  sin tid,  og en bryllupsreise til Moskva.

Mens Corbyn i mange år hadde USA imperialismen som sin kjernekamp så har Sanders hatt en agenda som i all hovedsak har vært nasjonal,  og han har vært mindre opptatt av opposisjonsrollen utenrikspolitiske saker.  Et eksempel er  NATOS militæroperasjon I Kosovo I 1999. Sanders stemte for mens Corbyn var sterkt imot. 

I tillegg er Sanders en betydelig bedrer retorikker  enn Corbun og det er et klar pluss for en politiker. Corbyn tapte kampen mot sin høyrepopulist (Boris Johnson).  Sanders kan enda vinne over sin (Donald Trump).  Da er gode retoriske evner et klart pluss. 

Saken jeg for det meste tar utgangspunkt i er hentet fra The Guardian og kan leses her. The Guardian