I forrige århundre var det i USA et oljeselskap som het Standard Oil, startet og drevet av John D. Rockefeller. De hadde en klar strategi, og det var at de skulle ha kontroll med alle deler av verdikjeden. Fra leting, boring, produksjon, transport, raffinering, distribusjon og deretter salg. Årsaken er enkel, for poenget er at de da hadde full kontroll. Ikke minst med verdiskapningen og pengestrømmen inn. Eller monopol. Monopol er «Good for business».

Når oljeeventyret startet her i Norge, opprettet man blant annet Statoil, som et redskap for å sikre nasjonal og statlig kontroll med naturresursene, og ikke minst med inntektene. Arve Johnsen kunne historien, hadde god kjennskap til Standard Oil, og han visste godt hvordan han skulle gå frem når han fikk oppgaven med å starte den norske stat sitt eget oljeselskap. Derfor var det fra starten av et erklært mål å sikre seg kontroll med alle deler av verdikjeden. Det lyktes man etter hvert også med.

Paradokset

Her kommer vi til det store paradokset. Standard Oil ble i sin tid pålagt av amerikansk rett å splitte opp selskapet i 34 mindre deler. På grunn av monopolsituasjonen de hadde tilkjempet seg. Men hva har skjedd i Statoil de siste 20 årene? Jo, der har økonomene avviklet monopolsituasjonen frivillig! Man har stykket selskapet opp i stadig mindre deler. Man har «reindyrket kjernevirksomheten», som man sier. Men hvorfor det? Hvem vil frivillig si fra seg en lukrativ monopolsituasjon? Er det en følge av historieløs uvitenhet eller er det uredelighet som ligger til grunn?

Et argument for å sette bort aktivitet, er å kvitte seg med risikoaktiviteter. Et eksempel kan være transport av olje på tankbåt. Ikke minst synliggjort ved forliset av Exxon Waldes. En annen risikoutsatt del av virksomheten er boring og brønn. Men dette virker bare i teorien. I praksis vil oljeselskapet stå ansvarlig ved en ulykke. Selv om de har leid inn en underleverandør til å utføre oppgaven. Et konkret eksempel kan være Deepwater Horizon-ulykken. Riggen var operert av Transocean, og en annen sentral aktør var Haliburton. Men det var British Petroleum, BP, som måtte bære ansvaret. Ikke minst når det gjelder tap av omdømme.

Om vi ser på statens del av inntektene de siste årene, er det tydelig at de faller.

Staten betaler ekstraregningen

Men hvorfor ønsker da økonomer å kvitte seg med en fordelaktig monopolsituasjon frivillig? En ting vi ikke kommer utenom da, er skattemessige forhold. Et operatørselskap er underlagt en særskatt på 78 prosent. Det vil si at for hver krone de har i overskudd, går 78 øre til staten. Man får også avskrevet 78 prosent av utgiftene. Det gjelder alle oljeselskaper. Når man setter ut tjenester, blir det veldig ofte dyrere, og man har ikke kontroll med hva det koster. Prisen settes av markedet. Men husk at oljeselskapene får skrevet av utgiftene, så det er staten som betaler ekstraregningen. Underleverandøren betaler bare ordinær selskapsskatt på 22 prosent. Mens operatørselskapet får trekke fra 78 prosent av regningen på skatten. Gevinsten går til det private næringslivet.

Om vi ser i årene før «oljesmellen» i 2014, da oljeprisen kollapset, ser vi hvor pengene gikk. Prisene på alle tjenester hadde eksplodert. Man snakket om at man måtte ha en oljepris på 110 USD pr. fat for å gå i null på nye utbygginger. Fordi alt var blitt så dyrt. Når et riggselskap kan betale ned en ny borerigg til 5 milliarder kroner på bare et par år, sier det seg selv at ratene er vel høye. Tenk deg en maskinentreprenør som betaler ned en ny gravemaskin på ett eller to år. Da må timeprisen være rimelig høy.

Ikke fellesskapet til gode

Om vi ser på statens del av inntektene de siste årene, er det tydelig at de faller. I følge Norsk Olje og Gass ga virksomheten 179 milliarder kroner i skatteinntekter i 2017. Om vi ser på året 2013, var oljeprisen nesten 110 USD i snitt, men selskapene betalte kun 201 milliarder i skatt. Altså kun litt mer enn i 2017, på tross av at oljeprisen var ca. dobbelt så høy. Hvorfor? Jo det er jo fordi man klarer å styre verdiene unna beskatning. Pengene blir ikke borte, men de kommer ikke fellesskapet til gode.

Mister støtte lokalt

Vi tror at dette vil straffe seg på sikt. Olje og gass er ikke det mest sexy man kan drive med i 2018. Motstanden mot næringen i befolkningen øker. Kanskje ikke så rart når man ser at stadig mindre av inntektene fra utvinning av fellesressursene kommer fellesskapet til gode. Om lokalsamfunn bygget opp rundt olje og gass bygges ned som følge av at alt arbeid går til utlandet, mister næringen støtte lokalt. Det samme vil skje nasjonalt. Om storkapitalen overtar kontroll med både resursene og inntektene, vil ikke folket støtte næringen lenger. Naturlig nok.