Skolen skal få frem det beste i hver enkelt av barna
Jeg får stadig tilbakemelding fra lærere og andre ansatte i skolen om at ting ikke er som de bør være. Når jeg spør om hva de ønsker seg er der en skole som er bra for barna. De er positive til at det settes krav til barna og at det settes mål for hva de skal mestere, men de mener målstyring og kartlegging er gått for langt.
«En blomst vokser ikke fortere av at den måles oftere», var det en lærer som sa til meg.
Når testing og rapportering tar over, er det elevene som taper. Selv i næringslivet forlater de målstyring som metode. Den skaper tapere, utrygghet og dårlig miljø. Vi må ikke forveksle målstyring med det å stille krav og sette mål for elevene, for det skal vi gjøre, men i dag er det et for ensidig fokus på kartlegging og måling.
Skolekonkurranse
Vi er blitt dyttet inn i en «skolekonkurranse», hvor resultatene fra nasjonale prøver benyttes til å rangere kommuner og skoler opp mot hverandre. Rektorene og lærerne blir målt og bedømt etter resultatene på de nasjonale og internasjonale testene. Det er kun fagene matte, norsk og engelsk som måles. Dette kan lett føre til at de andre og mer praktiske fagene blir nedprioritert.
Det er viktig at vi har verktøy for å følge med på resultater i skolen. Nasjonale prøver, standpunktkarakterer, eksamensresultater og grunnskolepoeng er noen av disse verktøyene. Men det er viktig å vite hva verktøyene måler og hva de ikke måler.
Nasjonale prøver
Nasjonale prøver er ikke egnet til å sammenlikne eller rangere skoler eller kommuner. De kan fungere for å måle tilstanden og utviklingen i en enkelt skole og i en kommune. Fra forskningen vet vi at elevenes sosiale bakgrunn, helse, foreldrenes utdanningslengde og mange andre faktorer påvirker skoleresultater. En skole med lave resultater, men mange elever med ressurssvak bakgrunn, kan ha gjort en større jobb med å løfte elevene enn skoler med gode resultater.
Går til skolen med gråten i halsen
Jeg kjenner til barn som før hver mål-prøve går på skolen med gråten i halsen. Innsatsen har vært stor for å lykkes, det har vært laget planer og blitt jobbet i timevis for å heve seg et lite hakk, men ikke nok. Nederlaget er der. At gutten eller jenta er veldig flink i musikk, gymnastikk eller et valgfag teller ikke på samme måte.
Alle mennesker, også barn utvikler seg som regel bedre når det stilles krav og forventninger til dem. Men det blir feil når disse kravene er for ensidige og umulig å oppnå. Det er skummelt at barn tidlig skal oppleve nederlag etter nederlag, og bli stemplet som «dumme» fordi de ikke oppnår noen tall i noen utvalgte fag som noen andre har bestemt at de skal oppnå.
Vi må skape den skolen som lærerne og de pedagogiske fagmiljøene har trua på. Den som er bra for ungene. En skole som er mer enn pugging til nasjonale prøver, testing og rapportering.
Skolen skal få frem det beste i hver enkelt av barna, få dem til å føle seg flinke og stolte, enten det er i matte, norsk, gymnastikk eller musikk. Vi skal stille krav, men vi skal lede disse fantastiske lærevillige barna gjennom sin skolegang med positive forventninger. Vi skal jobbe tidlig med de ferdighetene vi kaller basisfagene. Men disse barna skal vokse opp til å bli deltagere i arbeidsliv og samfunnet. Da må de ha med seg mer fra skolen enn norsk, matematikk og engelsk.
Skolens oppdrag er bredt. Noen i skolen kan måles, andre ting er ikke like lett å måle. Vi må være forsiktig slik at vi ikke ender opp med en skole der det som er lettest å måle blir viktigst å lære.