Skatteparadiser er en utfordring, men når vi heller ikke kan få skatt fra mennesker fordi de erstates med roboter. Hva gjør vi da.

Tidliger artikler om skatteparadiser på leifsande.no.

Snart er det skatteparadiser og velferdshelveter alt sammen. Staten bør kutte investeringer i selskap som benytter skatteparadiser.

Hvor lenge skal vi akseptere at folketrygdfondet plasserer pengene vår i Skatteparadiser.

Stadig flere bedrifter er større enn nasjonene

Tror de fleste er enige om at skal stadig vekk mer av pengene gjemmes bort i skatteparadiser slik at samfunnet ikke får skatteinntekter,  vil det gå ut over velferdstaten. Flere av de tingene vi tar som en selvfølge vil måtte bortfalle. I Norge er vi et av de landene som er best stilt, størstedelen av verden har aldri fått bygd opp noe som er i nærheten av en velferdsstat, og i et samfunn der stadig mer av overskuddene havner på private hender gjør dette mye vanskeligere.

I følge the Guardian var i 2015 hele 67 av de 100 største økonomiene i verden bedrifter. Og de 10 største bedriftene var tilsammen større enn de 180 fattigste landene.

Går vi tilbake til 2011 var det kun 47 bedrifter blant de 100 største økoomiske enhetene.

Som jeg skrev i går skaper dette store utfordringer. Bedriftene skjuler seg i et stadig økende antall skatteparadiser. Dette skaper konkurranse og både det offentlige og bedrifter putter penger der for å undra seg beskatning (som regel fullt lovlig). Og det blir ikke skatteinnntekter av det. Dette skaper press på politikerne som tvinges til å sette ned skattene.

I Norge har vi redusert selskapsskatten fra 28 til 24 prosent de siste årene. Dette betyr mindre penger til det offentlige, men det hadde gitt enda mindre om bedriftene hadde “flagget ut”.

Se også dette innlegget av Amalie Hilde Tofte: Skatteparadis er ikkje paradis for folk flest

Skatt på roboter

Nå under statsbudsjettet har det dukket opp en ny diskusjon, å fjerne den såkalte maskinskatten. Også dette for å gjøre bedriftene og nyetableringe mer konkurruransedyktige.

Dette leder meg over til den andre debatten. Det skjer også en utvikling der mennesker i stadig større grad erstattes med roboter. I praksis det samme som vi alltid har kalt automatisering. I norsk arbeiderbevegelse har vi aldri vært teknologifiendtlige. Fordi vi har trodd på at desto mer teknologi vi innfører så øker produktiviteten og at det startes nye aktivitet som vil gi bedre jobber og bedre betalte jobber. Og dette har vist seg å stemme. Vi har av den høyeste produktiviten i verden, og liten arbeidsledighet.

Men sett at dette ikke stemmer lenger. At alle de nye robotene fortsatt øker produktiviteten, men at den økte verdiskapingen ikke faller tilbake på samfunnet i mer aktivitet og nye arbeidsplasser, men kun til eierne som investeringer i enda mere roboter. Selvsagt skal noen bygge roboter, men det veier ikke opp.

I et slikt samfunn har mange stilt spørsmålet om det ikke blir rett å bestkatte robotene. I praksis ser ikke en robot ut som et mennesker, men som en maskin. I praksis blir en skatt på roboter en skatt på verk og bruk, en maskinskatt,  for å bruke de begrepene som diskuteres i statsbudsjettet.

I EU var spørsmålet om en egen robotskatt oppe for en tid tilbake, men det ble nedstemt. I et land som Sør Korea har de imidlertid innført det. Tidligere har de hatt skattefritak ved automatisering, men nå har de fjernet dette og får på den måten inn mer skatt. Hensikten er todelt. For det første ønsker de å opprettholde skatteinntektene, og for det andre ønsker de å bremse automatiseringen.

Skal vi evne å få til rettferdig omstilling trenger vi en velferdsstat

I Norge har vi har vi klart store omstillinger ganske bra. Gammel aktivitet har blitt erstattet med ny og mer moderne. Vi har trygdeordninger, ordninger for omstilling og videreutdanning som gjør dette enklere for de som rammes.  Våre ordninger er ikke perfekte, men de er langt bedre enn det som de fleste andre land har. Det er dette vi ser i USA når Trump vinner valget. De gamle industrisamfunnene har gått i oppløsning og de har ikke maktet å få ny aktivitet på gang. Under Brexit så vi også det samme. Fagbevegelsen og Labour var imot utmelding av EU, mens de fattigste var for. Verken det å stemme Trump eller melde seg ut av EU, vil hjelpe det fnugg, heller til det motsatte, men det er et signal om at vi ikke klarer å tilby de svakeste gode liv lenger.

I Norge har vi ikke så store muligheter til å få gjort noe med disse problemstillingene på egen hånd. Da vil vi bli stående igjen som de store taperne. Men vi kan gjøre noe. Vi kan argumentere for at vi trenger mindre forskjeller, at velferdstaten ikke overlever uten skatteinntekter, jobbe for mer åpenhet og støtte de som driver med slikt arbeid som Publish what you Pay, styrke og ikke svekke ordninger som skal være til omstilling, og ikke plassere det offentliges penger i skatteparadiser eller i bedrifter som er i skatteparadiser.

Skatt er det motsatte av subsidie. Innenfor EU systemet er subsidiering av næringslivet forbudt. Vi må også jobbe for at lav skatt blir forbudt. På samme måte som statene ikke kan gi tilskudd bør statene heller ikke ha anledning til å kreve mindre skatt enn et fastsatt gulv.  En harmonisert skattepolitikk i Europa hadde selvsagt gått ut over den nasjonale sjølråderetten, men det kan berge velferdsstaten. Og det er viktigere.