Det er lite trolig at vi kan styre samfunnsutviklingen politisk i samme grad som tidligere. Det teknologiske skiftet vi nå ser starten på, vil sette premissene for hvordan samfunnet utvikler seg. Men det er noe vi kan vi gjøre noe med: Det er infrastruktur eller tilkoblingsevne som enkelte samfunnsgeografer kaller det. 

Verden drives i retning av Mega-Cites

Geografi har gjennom historien hatt avgjørende betydning for samfunnsutviklingen. Historikere har ofte sagt at geografi er vår skjebne fordi tilgang til naturressurser bestemte hvor velstandsutviklingen ville skje. Med den industrielle revolusjonen ble kunnskap og teknologi avgjørende faktorer i tillegg til naturressurser. Nå er vi inne i den digitale tidsalderen der teknologi vil ta over manuelle oppgaver, og menneskene i større grad må bruke kreativitet og tankekraft for å skape verdier. Dette betyr at mobilitet blir helt sentralt framover. Men hvor godt er vi koblet til virksomheter og kunnskapsmiljøer som skaper fortrinn i vår del av verden?

Teknologien driver verden mot dannelse av såkalte «Mega-Cities». Fysisk sett er ikke dette enkeltbyer som vokser seg store, men mer regioner av flere byer med enorm sterk innbyrdes infrastruktur for distribusjon av ressurser, folk og ideer. Eksempler på dette er Californias teknologiregion fra San Fransisco til San Jose og Guangdongprovinsen i Kina. Guangdongregionen dekker et område like stort som Sør-Norge og har like stort bruttonasjonalprodukt som hele India. I Guangdongprovinsen tar det under to timer å forflytte innbyrdes mellom steder uavhengig hvor man skal til og fra.

Innen 2030 vil to tredjedeler av verdens befolkning bo i slike regioner eller «Mega-Cities».

Lest denne av John Ivar Liverød: Rettferdig fordeling er god næringspolitikk.

Utviklingen gir Skandinavia nye muligheter

Hva har så dette med samfunnsutvikling i Norge å gjøre? Det viktigste er hvordan vi kobler oss til vår region og de fortrinnene det innebærer. Det handler om distribusjon av ressurser, kunnskap og infrastruktur (både digital og fysisk). Vi må rett og slett få opp farta.

Vårt land jobber nærmest febrilsk med å logre for Kina og Østen. Vi går på akkord med menneskerettigheter og egne verdier for å smiske oss til handelsavtaler. Men det som er mer interessant, er å se på sentrale Skandinavia som en region. Dette område har rundt 16 millioner innbyggere. Det er spesielt det store byene og områdene rundt som vi må holde fokus på. Bergen, Trondheim, Oslo, Stockholm og København-området har verdens ledende utdanningsinstitusjoner. Sør-Norge, Syd-Sverige og Danmark må bli Nord-Europas «Mega-City».

Hvordan Norges næringsliv, forskning og kultur er tilknyttet denne regionen, kommer til å spille en avgjørende rolle for vår utvikling. I denne regionen finnes det miljøer som har preget europeisk industrihistorie. Det som skjer med arven fra disse miljøene er veldig spennende: Alt fra fornybar energi, robotteknologi og autonome trafikksystemer til helseteknologi utvikles i våre nærliggende områder. Rett over kjølen bygges nå Europas største fabrikk for litium-ion batterier. Den skal levere batterier til bilindustrien og fornybar energiproduksjon. I Norge har vi blant annet verdens mest verdifulle database med helseinformasjon. Dette vil gi grunnlag for et næringspotensial langt større enn oljen for landet vårt.

Lest denne av John Ivar Liverød: Vil du ha effektivitetssamfunn på akkordlønn?

Vi må legge til rette for rask kommunikasjon mellom viktige ressurskluster i vår region

I Oslo planlegges et av verdens mest avanserte forskningssenter for helse og miljø (UIO-Oslo Life Science City skal stå ferdig i 2024). Her vil et 70.000 kvadratmeter stort senter spekket med høyteknologi, gi et tverrfaglig forskningsmiljø enorme muligheter. Senteret skal legge til rette for tett samarbeid mellom forskning, offentlig virksomhet og næringsliv. Oslo Life Science City betegnes som den viktigste satsingen på liv- og helseforskning i verden.

Utvikler vi alt vi har av fortrinn og står sammen her i nord , vil verden se til oss og etterspørre våre kunnskaper og produkter. Det det handler om nå, er å legge til rette for rask kommunikasjon mellom viktige ressurskluster i vår region. Men da kan vi ikke bruke like lang tid på å bygge ut Intercity som Kina bruker på å bygge lyntog fra Beijing til Europa. Vi må utvikle så effektiv infrastruktur at kunnskap og produkter kan bevege seg rundt i regionen på under to timer uansett hvor man skal til og fra.

Den digitale farten går fortere og fortere, men det hjelper lite når kunnskapen som skal bruke den sitter fast i bilkø! Hadde det vært noe tak i våre politikere kunne de brukt oljeformuen vår på å bygge landet vårt istedenfor å investere i korrupte gigantselskaper verden over. Globale selskaper som verken skaper arbeidsplasser i Norge eller betaler skatt noe sted.