Det er stor forskjell på det å formidle politikk og det å politisere formidling. Å skjønnmale et politisk budskap er ikke noe nytt; det har foregått i alle tider. Samtidig er det grunn til å tro at skjønnmalingen av politikken har tiltatt de senere årene. Kommunikasjonsbyråene har blitt flere og den politiske kommunikasjonen har i større grad blitt profesjonalisert.

Aftenposten – mer makt til PR-folkene »

Kunnskapsbasert kommunikasjon handler om at målgruppen skal oppfatte budskapet slik en ønsker

Kunnskapsbasert kommunikasjon handler ikke lenger bare om kunnskapen om budskapet en skal formidle, men også kunnskap om hvordan en kan forme budskapet for å oppnå ønsket resultat. Det handler om å treffe riktig målgruppe og om at målgruppen skal oppfatte budskapet slik en ønsker.

De politiske partiene har i mye større grad enn tidligere en kunnskapsbasert tilnærming til det å f. eks drive valgkamp. Ved å bruke meningsmålinger og spørreundersøkelser får politikerne kunnskap om hvilke saker som opptar velgerne og hvilke valg de vil ta. De politiske partiene har også informasjon om hvilke ord og bilder velgerne responderer positivt og negativt på, og hvilke saker det enkelte partiet får høy oppslutning om.

Når for eksempel FRP snakker om innvandring, handler det som oftest mer om å politisere formidlingen, enn det handler om å formidle politikken. I realiteten er det stor enighet på stortinget om at landet skal ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. Det høyeste antall asylsøkere landet har hatt noe år noensinne har vært med FRP i regjering.

Grafene som forklarer asylåret 2015 »

Likevel kjører FRP hardt på asylsøkere og innvandrere. Årsaken er ikke vanskelig å skjønne. Det FRP sine valgstrateger vet, er nemlig at FRP øker i oppslutning når innvandring er tema.

Nedbygging av heimevernet og nedlegging av sjøheimevernet

Også når vi kommer til sikkerhet og beredskap ser vi det samme. Ta for eksempel innenfor Heimevernet, som jeg for tiden er tilknyttet som leder av Landsrådet for Heimevernet – og således kjenner svært godt.

Nylig har vi fått en reduksjon fra 45 000 til 38 000 soldater, samt nedleggelse av hele Sjøheimevernet.

Tusenvis av soldater må levere inn sine våpen »

Det er sikkert både faglige vurderinger og politiske prioriteringer som ligger til grunn for vedtaket om reduksjonene i Heimevernet, selv om mange av oss vil bestride at dette er et klokt grep. Det jeg imidlertid reagerer mest på, er påstanden fra forsvarsministeren om at dette betyr en styrking av beredskapen. Hvordan kan en sterk reduksjon i antall soldater og en total nedleggelse av Sjøheimevernet gi en styrket beredskap?

Det er uforståelig, og politikken fremstår som hul og uetterrettelig når en forsøker å selge inn en soldatreduksjon på 15 % og nedleggelse av Sjøheimevernet i en nasjon med en kyst på over 28 000 kilometer – som styrking.

Vi ser også det samme innen vei og bane.

Mens samferdselsministeren snakker om forenkling og avbyråkratisering splitter han samtidig opp jernbanesektoren i seks selskap der vi tidligere hadde to.

Byråkratveksten forsetter under Siw »

Ikke bare blir det flere byråkrater når alle disse selskapene innen jernbane skal samhandle; det blir også en ansvarspulverisering. Like fullt kaller samferdselsministeren dette for effektivisering og avbyråkratisering.

At det kostet 36 millioner kroner bare å finne nytt navn på det nye selskapet, understreker på en god måte at dette mest handler om å politisere formidlingen mer enn det handler om å formidle politikken.

«Vi legger ikke om politikken, vi legger om retorikken», konstaterte samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet året etter at han ble minister.

Sjøkabler bidrar til høyere strømpriser

Et annet eksempel er de nye store sjøkablene for krafteksport ut av landet.

For noen år siden, da jeg jobbet i LO- forbundet Industri Energi – hevdet jeg at disse kablene ville bidra til økte strømpriser i Norge. Vi som hevdet dette fikk sterk kritikk for denne påstanden, og ble møtt av kraftbransjen som påsto at strømprisen ville bli lavere med disse sjøkablene. Auke Lont som fremdeles er Administrerende direktør i Statnett, selskapet som bygger kablene- var blant dem som hevdet at strømprisene ville gå ned med kablene.

VG om ny Tysklandskabel »

I dag, etter at sjøkablene har fått konsesjon, er det ingen som lenger hevder at sjøkablene vil bidra til lavere strømpriser. Debatten i dag handler om hvor mye strømprisene vil øke.

Kabler fører til høyere lønnsvekst »

Utlandskabler fører til høyere lønnsvekst

Uten å ta stilling til hvor mye strømprisen faktisk vil øke, minner jeg kort om hva Teknisk Beregningsutvalg (TBU) sa i sin rapport som lå til grunn for årets lønnsoppgjør. TBU legger der til grunn at en økning i strømprisen på 10 %, gir en prisstigning på 0,4 %. Årsaken til at vi hadde negativ utvikling i kjøpekraften i 2015, handlet i stor grad om økende strømpriser. Med andre ord er ikke utviklingen når det gjelder strømpriser uten betydning når det kommer til de store tallene i samfunnsøkonomien. Derfor må vi kunne forvente at prosjekter ikke “forskjønnes” slik at informasjonen som gis faktisk blir feil.

Mitt poeng i denne sammenheng, er at få frem at påstanden vi møtte før konsesjonene ble gitt; om at vi ville få lavere strømpriser i Norge med kablene – også bærer preg av å være en form for politisering av formidling mer enn formidling av politikk.

Profesjonalisering fører til økende grad politisering av formidlingen

Profesjonalisering fører til økende grad politisering av formidlingen, noe som samtidig tåkelegger formidling av faktisk politikk. Faktisk kan politisering av formidling føre til at et budskap forvrenges. I verste fall kan folk oppfatte det politikerne sier som det stikk motsatte av hva politikerne faktisk har til hensikt å gjøre.

Wegard Harsvik og Sara Gunnerud skrev for et par år siden den glimrende og treffende boka “Ord er makt”. Forfatterne viste hvordan valg av ord og bilder påvirker den politiske dagsordenen, og styrer hva vi ser og ikke ser i samfunnsdebatten.

Wegard Harsvik: Vi må lære av høyresida »

Selv om vi på må beundre høyresiden for måten de har brukt – eller misbrukt – språk på for å oppnå resultater, er det likevel grunn til å være kritisk.

Vi må aldri glemme at politikk handler om livene til folk.

Derfor må politikk først og fremst handle om å formidle faktiske politiske løsninger.

Politisering av formidling er ikke bærekraftig dersom målet er tillit mellom de som styrer og folket. Når formidlingen blir viktigere enn politikken – inviterer det oss til symbolpolitikk. Symboler er synlige og enkle å formidle.

Samtidig fører symbolpolitikk til at sammenhengene og de faktiske konsekvensene av politikken ikke blir belyst eller vektlagt. Da fortrenges de ekte budskapene som forteller folk om de egentlige konsekvensene av politikken som føres.

Symbolpolitikken må avløses av politikere som vet hva de snakker om: Politikere som evner å sette saker inn i en større sammenheng; og som evner både å prioritere og å handle.

Med dagens regjering har det blitt for mye symbolpolitikk og “plastic fantastic”.

Det bør ikke belønnes på valgdagen!