Uten LO kunne Arbeiderpartiet fort vært på 10 tallet. Ingen krise der i gården.

Martin Kollberg sier det er krise i Arbeiderpartiet. Andre sier det er skjebnetid for LO. Andre igjen sier LO ikke gjorde jobben sin under valgkampen. Alt dette er feil.Men selvsagt er der utfordringer.

I Norge har vi en sterk og stabil fagbevegelse og ingen krise.

I Norge og i de andre nordiske landene har vi en sterk Fagbevegelse, og jeg tror knapt vi har hatt en fagbevegelsen som har hatt større respekt i samfunnet enn vi har idag. Fagbevegelsen var nok mer mektig i forhold til det politiske systemet frem mot 70 tallet, da Konrad Nordahl var LO leder i kombinasjon med å være Stortingsrepresentant. Men jeg tror ikke bevisstheten i samfunnet om at vi trenger en fagbevegelse har vært større enn nå.

I 1972 var 51,5 prosent av arbeidsstyrken organisert, i dag er 49,1 prosent organisert. Organisasjonsgraden har økt etter 1972 for så å gå gradevis ned. Det er således ikke noen nevneverdig nedgang de siste 45 årene. De 10 siste årene har medlemstallet i norske fagforbund økt med 263.000.  Utfordringene fremover er først og fremst utviklingen av arbeidsmarkedet. Blir dette fragmentert i mindre enheter av bemanningsbyrå og falske selvstendige,  blir det vanskeligere å opprettholde organisasjonsprosenten. Kamp mot det useriøse arbeidslivet er derfor viktig.

LO har blitt relativt svekket men heller ikke det en krise.

Hvor folk er organisert har endret seg mye. I 1972 var 72 prosent av de ansatte organisert i LO. I dag er andelen 50 prosent. Dette skyldes flere forhold:

1. LO forbundene han ikke har vært flink nok til organisere alle de nye gruppene som har kommet til. Før omtalte vi ingeniøren på en arbeidsplass i ental. I dag er de mange steder den største gruppen. Her har LO  forbundene med noen unntak ikke vært gode nok.  I fra 1983  til 2013 hadde FLT en medlemsvekst på 5.400 medlemmer mens Tekna og NITO voks med 92.000 medlemmer. Tilsvarende gjelder for eksempel også for organisering av lærere.
2. De tradisjonelle industriforbundene i LO har ikke fått lov å utvikle vertikale modeller slik at de fikk lov å organisere disse gruppene.  LOs organisasjon er slik at de ulike forbunda har  hver sine områder de organiserer. Og det er normalt ikke lov å konkurrere om medlemmene internt. Noen forbund sitter med rett til å organisere store grupper som de ikke klarer å organisere. Men å la andre forbund som har bedre forutsetninger til det prøve for å få dem med,  blir ikke akseptert.
3. Det har også hatt med holdninger å gjøre.  Mange vil ikke ha funksjonærer og akademikere med i arbeiderforeningene.  Dette er i endring, Det bør være like legitimt å være arbeidsleder som produksjonsarbeider, kontorsekretær og ingeniør. 

Alt dette er forhold som fagbevegelsen jobber med. Rekruttering blir mye mer vektlagt nå enn tidligere. Vi ser også at forbund som tidligere har vært frittstående søker til LO. Det desidert viktigste er derfor at organisasjonsgraden totalt opprettholdes. Også for LO.  Det er bedre å konkurrere om ny medlemmer i et klima der alle er enig om at det er viktig å være organisert. Selvsagt da med unntak for slike fagforeninger som er dannet for å hjelpe arbeidsgiveren. De er verre enn uorganiserte.

LO og Fagbevegelsen gjorde en god valkamp,

Ingen kan hevde at LO gjorde en dårlig valkamp. Jeg kan ikke se hva man kunne gjort så mye bedre. Noen klagde over liten tilstedeværelse, men det er ikke et inntrykk jeg sitter med. Jeg synes LO var flinke og bidro mye. Jeg var med sentralt i LO da vi vant valget i 2005 og jeg kan ikke se at innsatsen var lavere nå enn da. Hadde ikke LO stått på kunne vi fort kommet ned på 10-tallet.

Både fra fagbevegelsen og partiet var innsatsen stor.  Det var ikke mangel på husbesøk, stand, brosjyrer, noe dårlig på Facebook, annonser, arbeidsplassbesøk, reiste km i fly, tog eller bil, hotellovernattinger, debattmøter, avisinnlegg, intervjuer. Det ble jobbet som bare det. Det var ikke innsatsen det var problem med. Problemet var ganske enkelt at vi ikke klarte å få sådd inn vårt budskap i konkurransen med de andre partiene.

Og dette er det ingen grunn til å kritisere LO for. Fagbevegelsen er ikke en forgrening av Arbeiderpartiet. LO er ikke partiets valgmaskin. LO er enn selvstendig organisasjons med ulike forbund som medlemmer. Disse forbundene har medlemmer fra alle politiske parti og skal representere de. LOs medlemmer er opptatt av Israel/palestina, skatt, bompenger, barnehager, skole, arbeidsplasser miljø, olje. De er akkurat som alle andre mennesker, men som gjennom fagforeningsmedlemskapet har sterk tillit til forbundet sitt i spørsmål som går på forhold i arbeidslivet. Og det er i slike saker en fagforeningsleder har størst troverdighet overfor medlemsmassen. At vi fikk problemer her skyldes ikke LO.

Og så må en ikke oppi alt glemt at det er LO medlemmene som i stor grad har finansiert valgkampen for oss, så LO og forbundene har gjort jobben sin.

For å si det med  Rune Alne fra Fellesforbundet som sa det slik:  bordet var jo dekket og champagnen sto til kjøling, hvor ble det av festen.

Det er helt riktig at alt for mange LO medlemmer  ikke stemte på Arbeiderpartiet.  Men LOs medlemmer er ikke andre mennesker enn andre i dette samfunnet. De lever ikke i et lukket fora der det kun er ledere i fagbevegelsen de hører på. Så dersom ikke Arbeiderpartiet klarere å drive en valgkamp som appellerer til medlemmene,   så når heller ikke fagforeningslederen frem, og Arbeiderpartiet får ikke stemmene. Det er ikke kvantitative valgkampen som har vært problemet, det har vært evnen til å nå frem med budskapet vårt til velgerne i konkurranse med andre partier.

La meg værer konkret på et par punkter som jeg mener er viktig når vi skal forklare oppslutning i fagbevegelsen spesielt:

• Mange forbund ga støtte til SV og Sp i tillegg til Arbeiderpartiet.  Dette var med på å signaliserer, stem på et av dem, for fagbevegelsen er det ett fett, vi har støttet alle. Det var disse to partiene som stakk av med AP velgerne i LO.
• Det andre var at det ble vanskelig å nå frem med argumentasjonen om at vi hadde kampen mot sosial dumping  og et bedre arbeidsliv på topp når vi hele tiden måtte forsvare oss mot Støre sine økonomiske disposisjoner. Dette svekket tilliten til budskapet nettopp overfor de gruppene vi ville nå.  LO og fagbevegelsens forøvrig sine medlemmer.

Folk som “vet hvor skoen trykker”  på Arbeiderpartiets lister.

I fagbevegelsen mangler det folk med akademisk utdannelse blant medlemmene . De fleste av disse har gått til forbund utenfor LO,  og man sliter med å bli attraktiv overfor disse gruppen.

i Arbeiderpartiet sliter vi med de motsatte. Det er ikke så vanskelig å få med dem med akademisk utdannelse, vi sliter mer med å få med de som har fagutdannelse eller ingen utdannelse. Nå er ikke jeg en av dem som frykter dette mest. For det første så prøver vi til å få ungene våre til å ta en best mulig utdannelse, enten det blir en akademisk utdannelse eller yrkesutdannelse. De vet fortsatt hvor skoen trykke i et “arbeiderhjem”.  Og jeg ser gjerne at de er med i politikken fortsatt. For det andre så er det politikken som er det viktigste. Hvordan vi vil endre samfunnet og hvilken interesser vi vil tjene.

Et større problem er imidlertid at gruppen med fagutdanning eller uten utdanning er svært lite representert i det politiske liv overhode. Og her har fagbevegelsen et stort ansvar. For eksempel i Industri Energi har vi flere unge medlemmer enn i AUF. Jeg var alltid veldig stolt av å være forbundsleder i et forbund med en så flott ungdomsorganisasjon som vi hadde. Og flere andre forbund har tilsvarende. Forbunda har et ansvar for å legge tilrette for at ungdommen deres kan få en arena som gjør dem isand til å gå inn i det politiske uavhengig av parti. (De aller fleste vil uansett havne på venstresida). Og når fagbevegelsen har gjort det må Arbeiderpartiet finne måter å kunne få disse med på uten at de skal ha gått karriereveien i AUF.

Fagforeningsfolk på Arbeiderpartiets lister.

Den sikreste veien til å få en posisjon i Arbeiderpartiet for en som ikke har utdannelse er veien via et tillitsverv eller en  jobb i LO eller LO forbund. Denne gruppen er egentlig bra representert på Stortinget og den hadde blitt enda bedre representert om vi hadde gjort et litt bedre valg. Jeg tror det er svært viktig at det gjøres rom for kandidater med denne bakgrunnen. At en del har erfaring fra fagbevegelsen kommer svært godt med. Jeg tror imidlertid ikke dette har noe med valgresultatet å gjøre heller. Ville folk hatt en gammel fagforeningsmann og bilmekaniker kunne for i Hordaland stemt på Arbeiderpartiet. Da hadde de fått meg, men det gjorde de ikke.