Krigspolitikken til de rødgrønne var en krise. Her trenger Arbeiderpartiet ny politikk.

Mange er ute og sier partiet er i krise. Vi har tapt et valg, det er det. Og det skaper ingen krise i seg selv. Samtidig er mange ute og etterlyser ny politikk. Det kan jeg være med på, men ikke ny politikk ut fra det som har skjedd fra sommeren 2016 og ut. Da vil jeg ha ny politikk ut fra det som har skjedd de siste 20 åren.

Uansett hvor en snur og vender på det.  Jonas Gahr Støre,  uavhengig av sin klassebakgrunn, har har tatt Arbeiderpartiet til Venstre. Å gå ut i valgkampen med et krav om 15 milliarder mer i skatt til de rikeste for å styrke velferdsstaten, er ikke høyrepolitikk selv om det kanskje ikke var så lurt.  Og for første gang på 25 år er vi ikke for EU. Mange vil mene dette også er venstredreining. Arbeiderpartiet var langt på  veg mot New Labour i begynnelse på 2000 tallet med Kolberg som partisekretær og Stoltenberg som leder, og mye av det har henger fortsatt i. I Storbritania har Corbyn tatt et oppgjør med fenomenet, og det er bra Jonas drar over for å lære.

Vi må starte med Krigspolitikken

Å gå tilbake er feil, men å gjenskape verdier som er viktig for oss basert på den utviklingen vi ser i Europa og verden er riktige. Det jeg synes vi bør skjerpe oss på først er Krigspolitikken. Her må vi finne tilbake til røttene. Det må bli slutt på at vi deltar i kriger rundt om i verden ene og alene fordi det er i USAs stormaktsinteresser. Og alle bløffene om at vi gjør det for å beskytte sivilbefolkningen må bli slutt på.

Vi har selvsagt de beste av alle grunner for å delta i krigene. Vi sloss for demokratiet. For at hele verden skal ha det samme demokratiet som oss. Og vi sloss mot Irak fordi de hadde store arsenal av kjemiske våpen, Mot Gaddafi fordi han truet befolkningen sin, selv om han var mild i forhold til dagens trusler fra Trump overfor Nord Korea, og mot Syria  fordi også Assad truet befolkningen sin. Hvor reelt alt dette var, vet jeg ikke. Jeg har min store tvil om at dette var en reell fare. Det var heller et påskudd for å gå til krig. Så vi er nødt til å spørre. Hvor mange liv skal ofres i denne løgnaktige idealismen sitt navn,  og hvor mange mennesker skal sendes på flukt. Begrepet om at vi skal hjelpe folk der de bor,  vil kun få et sympatisk innhold om det betyr at vi får stoppet all krigføring.

USA har vært en hovedaktør i all denne krigspolitikken med oss mer eller mindre på slep. Hele veien,  og med bombingen av Libya som et høydepunkt for vår deltakelse.  Alle krigene har dreidd seg om å bli kvitt ledelser man ikke liker  Saddam Hussein, Muammar Gaddafi og Bashar Assad.  Børge Brende snakket helt frem til han gikk av om at krigen i Syria ikke var ferdig før Assad var fjernet. Som i realiteten betyr mer krig. Alle disse lidelsen for å få fjernet en mann.

Bush sa også da hvem de var ute etter ved å lansere begrepet ondskapens akse. Først Iran, Irak og Nord Korea. Irak har de så noenlunde kontroll på, men de to andre har de ikke fått kontroll på enda. Så plusset amerikanerne på med tre land til Cuba, Libya og Syria. Disse landene ble kalt ondskapens utvidede akse. Libya har de kontroll på, men Syria har de ikke klart enda. Selv om vi har gjort så godt vi har kunnet for å hjelpe til.

Norges bombing av Libya

Da det norske Stortinget fikk ansvaret for å dele ut Nobels fredspris var det sannsynligvis fordi Norge fremsto som et svært så fredselskende land. Vi hadde ingen egen utenrikspolitikk, og derfor ingen muligheter til å komme i krig med noen.

Det ynkeligste jeg har opplevde av landet vårt,  var når alt som krøp og gikk av sosialister og sosialdemokrater og andre  på Stortinget støttet opp om den rødgrønne regjeringens vedtak om å bombe Libya i 2011. Det er de samme som idag mener Carl I Hagen ikke kan sitte i Nobelkomiteen.  Over 560 bomber slapp vi, tildels i tettbebygde strøk og mange sivile omkom. .

Libya var Afrikas mest progressive regime og bisto til utviklinga av resten av Afrika.  I kveld i Dagsrevyen ble det fortalt at slavehandelen var på vei tilbake.   Påskuddet var det vanlige, at vi skulle beskytte sivile. I dag vet alle at dette kun vare et påskudd. Argumentet er like falskt som at Irak satt med kjemiske våpenlager.  Se nå hvor mange sivile som er beskyttet. Over 30.000 døde, 50.000 sårede og flere hundre tusen på flukter. Enda er det ikke stopp. Landet er det fullkomne kaos.

Så kom Syria (og flere andre) Her kaste vi oss inn i krigen for å støtte opprøret mot Assad. Vår partner ble den såkalte Nasjonalkommisjonen. En gruppe støttet av NATO og USA og utpekt av Vesten som legitime representanter for det syriske folkets kamp.  Fra da av har vi deltatt i en krig som har kostet 250.00 livet og halve befolkningen har måtte flytte,  og 4 millioner har flyktet til utlandet,

Flyktningekatastrofen kommer som følge av Krigspolitikken

At vi kan snakke om asylsøkere og flyktninger, ut fra om vi om vi har plass eller ikke, penger nok eller ikke, om kulturen vår blir ødelagt eller ikke, og ikke ofre en tanke på at vi har jo vært med å skape denne situasjonen. Norge har unisont støttet krigshandlingene til amerikanerne i alle de landene  der det har vært krig, og vært med på de tiltak som skal hjelpe til å oppfylle målet om å bli kvitt ledelsene i landene.

Hadde Norge jobbet for fred i disse årene isteden for å støtte USAs kamp for deres stormaktsinteresser,  så hadde vi kunne vi bidratt til noe positivt. Vi kunne i det minste gått med hevet hode.

Den beste måten å unngå asylsøkere på,  er ved å la vær å bombe dem slik at de må flykte. Slik sett støtter jeg forslaget om å hjelpe i nærområdet. Slutt å krige.

Terror er en konsekvens av destabilisering.

Har enda ikke nevnt kampen mot terror. Å gi innbyggerne trygghet er det viktigste for enhver regjering. Men den er også en konsekvens av vår innblanding i krigene i MidtØsten og NordAfrika.

Når vi bidrar til å destabilisere regime etter regime og fjerner de som har kontroll så går det slik. Terror fra grupper i Midt Østen har vi hatt så lenge jeg kan huske. Men terroren fra IS og andre begynte først å få et omfang etter at Midtøsten ble destabilisert av vesten. Da var det plutselig fritt fram. IS ville ikke hatt sjans verken i Syria, Libya eller Irak med de opprinnelige regimene ved makten.

Vi må komme oss ut av dette sporet sammen med resten av Europa. Vi er nødt til å få fjernet terroristene, men samtidig la oss holde oss unna innblanding for å støtte USAs stormaktsinteresser. Vi har ingenting å gjøre i land som Syria og Libya. Stabile regimer er bra i kampen mot terror.

I en så uforutsigbar verden må det være lov å ha mer uenighet.

Det er på høy tid at norsk utenrikspolitikk tas opp til debatt. Som Espen Barth Eide sa i et intervju med Klassekampen under valgkampen

I en så uforutsigbar verden må det være lov å ha mer uenighet, også blant sentrale partier. Påstanden om at norsk utenrikspolitikk skal ligge fast, blir meningsløs når verden går i alle mulige retninger.

Les Klassekampens: Intervju med Espen Barth Eide

Denne debatten må Arbeiderpartiet ta nå.

Det er befriende å høre Kåre Willoch i programmet «Da vi styrte landet»

I programmet «da vi styrte landet sier tidligere Statsminister Kåre Willoch:

Jeg vet at det ikke varer lenge før en okkupant er grundig upopulær. Nær sagt uansett hva de holder på med. Hver gang Vesten griper inn på denne måten , sender bombefly, soldater, eller støtter andre som gjør det samme. Så vokser denne uviljen mot den vestlige verden. Det har vært enorm ulykke for mange mennesker dette, at man føler seg presset til å handle raskt og gå til krig. Det var ikke løsningen.

Det er flott at han sier det han sier, men det er beklagelig at det må en tidligere høyrestatsminister til for å si noe så fornuftig.

Den som står respekt av er  Kjell Magne Bondevik som sto mot presset da Amerikanerne ville ha oss med i krigen mot Irak. Det blir ikke aktuelt, da går jeg av, sa han.