Venstresiden i EU har EU-medlemskap som strategi. 

Venstresiden i EU har EU-medlemskap som strategi. 

Ingrid Fiskaa skiver i Klassekampen 19 januar «At få venstresideparti i land som er medlem av EU har utmelding som strategi, betyr ikkje at dei er tilhengere av EU». Det kan hun i prinsippet ha helt rett i, men det betyr iallfall  er at de har EU-medlemskap som strategi. De ser fordelen med å kunne bruke EU-talerstolen. Det er her SV skiller  seg fra andre Europeiske venstrepartiene – SV vil ikke være medlem av EU. 

Den europeiske fagbevegelsen er også en del av venstresiden. Også her er EU-støtten stor. Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen (DEFS) har 93 LO-er fra 41 land som medlemmer. Til sammen representerer DEFS 45 millioner medlemmer. Ikke et eneste av de LO-ene som kommer fra medlemsland i EU, ønsker at landet deres skal forlate felleskapet. 

Fagbevegelsen i sør- og mellomeuropa og var sterke tilhengere av EU og Romatraktaten allerede fra dag en. De så umiddelbart mulighetene de fire frihetene og den politiske plattformen Romatraktaten ga dem til å bygge et sosialt nett på tvers av landegrensene for å hindre ulemper som frihandelen ga. 

De nordiske landene og Storbrittania hadde på det tidspunktet samme standpunkt som Fiskaa: de ønsket frihandel, men ikke overnasjonalitet.  Da dette ble en realitet gjennom EFTA og vi satt med to handelsorganisasjoner i Europa, EU og EFTA, snudde den norske fagbevegelsen. Konrad Nordahl, leder av LO,  beskriver i dagboken sin forskjellen mellom EU og EFTA: «Etter nærmere studium kom jeg til at det (EFTA) nærmest måtte være en gjenganger fra den økonomisk-liberalistiske storhetstid. Det lå ingen framtidsrettede ideer bak opprettelsen».  Videre sier han «Det (EU) ga garanti for en varig fred i dette området. Det som tiltalte meg mest, var Romatraktatens formålsparagraf med de langsiktige politiske perspektiver. Etter hvert som jeg studerte Roma-traktaten og fikk den nærmere belyst ved samtaler med hollandske fagforeningsfolk, forsvant de betenkeligheter jeg hadde da jeg i 1955 leste Messina-resolusjonen.»  Og landsfader Einar Gerhardsen uttrykte sin begeistring for EU slik: «Sosialpolitikken skal fremme arbeids- og levevilkårene for lønnstakerne med sikte på en utjevning på et stigende nivå» I fagbevegelsen tenker vi også slik. Få mest mulig inn i de sentrale tariffavtalene,  bygg så et sosialt nett som vi senere kan heve for å få alle med. Da bygger vi for fremtiden.   

Fiskaa bekymrer seg også for det hun kaller EUs  traktatfestede  markedsliberale politikk. Hvorfor det?  Hvorfor ikke bekymre seg for markedsliberalismen i Norge? Det er mer markedsliberalisme i Norge enn i EU, det er mer markedsliberalisme i de frihandelsavtalene som EFTA fremforhandlet for oss, enn det  er i EØS-avtalen.  Og ingen steder finner vi mer markedsliberalismen enn hos vår storebror i EFTA og liberalistenes drømmesamfunn  — Sveits. 

En av de venstrepolitikeren som jeg syns har sagt best hva sosialister plikt i forhold til EU bør være,  er leder for venstrepartiet i Helles (Syriza), Alexis Tsipras. Han  sier i sin tale til EU-parlamentet før valget i 2019 at «I denne kampen har alle progressive, demokratiske og proeuropeiske krefter en plikt til å stå side om side på samme side av historien. Vi bør ikke la Europa gli tilbake i fortiden.» Det er på den feile siden av historien SV nå er i ferd med å havne. EU er ikke noe monster slik norske sosialister tenderer til å hevde.