Omdal spør i artikkelen om synet på EU skal være evig og uten svik, som lojaliteten til en fotballklubb? Eller er det tillatt å skifte mening?

Han stiller to spørsmål som er viktige:

Hvilke regjeringer og partier er det som vil rive EU i stykker?

Vil de skape et Europa som våre barn og barnebarn kan trives i?

Viktor Orbán har sagt: «For 30 år siden trodde vi Europa var vår framtid. Nå er vi Europas framtid.» Han er godt i gang med å gjøre Ungarn til det han kaller et illiberalt demokrati, hvor vekten ligger på illiberalt.

Og høyrepopulisten er enige: Frankrikes Marine Le Pen kalte resultatet av den britiske folkeavstemningen en «seier for friheten». Hun fikk støtte av Geert Wilders i Nederland og Alternativ for Tyskland. Italias Matteo Salvini, som i fjor tok initiativ til noe så påfallende som en internasjonal allianse av nasjonalister, vil gjerne ta Italia ut av unionen, selv om han har innsett at tiden foreløpig ikke er inne.

Er det deres Europa vi vil ha?

Eller er det bedre å slutte seg til dem som kjemper for å reversere de siste førti årenes utvikling, og som forsøker å skape en bedre union for de mange?

Noen lojaliteter er ukrenkelige. For egen del vil jeg aldri svikte Viking og Tottenham, men jeg tror jeg melder overgang til «Ja til et annet EU».

Saken er hentet fra Stavanger Aftenblad. Hele saken kan leses her: Stavanger Aftenblad: nå sier jeg ja til EU – til et annet EU!