Lykkeland – men ikke for alle. Kan kjemikalieskadde offshore arbeidere bli våre nye pionerdykkere?
Image Credits: You Tube Conoco Phillips.
Dette innlegget har tidligere vært trykt i Klassekampen
Mimir Kristjansson skrev i Klassekampen 16. november om virkningene av snart 50 år med olje og gass. «Oljå» gjorde Norge til et materielt Lykkeland , men reisen har ikke vært like grei for alle. En uheldig gruppe som ikke var nevnt er de mange pionerarbeiderne som ble syke av kjemikalier, oljedamp og gasser i arbeidet med boring, vedlikehold og produksjon. De første 20-30 årene var det lite fokus på beskyttelse mot å puste inn råoljedamp og kjemikalier. Det viste seg å være mye farligere for helsa enn det vi ble fortalt. Vi gikk også timevis i klær som hadde fått olje og kjemikalier på seg. Ikke smart, – men vi visste ikke bedre.
Mange husker servicefolkene på bensinstasjoner i gamle dager. De fylte blant annet drivstoff for oss. Flere ble senere i livet alvorlig syke på grunn av petroleumsgassene de hadde pustet inn, og de mange stoffene de hadde fått på huden. Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (A.L.F.) forsøker å hjelpe skadde med å få det de har rett på av de trygde- og forsikringsordninger som gjelder. Dokumentasjon blir ofte et problem fordi kjemikalieskader først blir alvorlige og livstruende mange år etter at arbeidsforhold er avsluttet. Flere av pionerdykkerne ble rammet av senskader i åtti- og nittiårene. Det tok tiår før sakene deres kom til menneskerettighetsdomstolen, etter flere omganger i norske rettssaler. Den fastslo at myndighetene burde ha fulgt bedre opp, og at dykkerne skulle ha fått enda klarere beskjed om farer og risiko.
Kjemikalieskadde oljearbeidere kom i søkelyset på slutten av nittitallet, og gruppen får dessverre nye medlemmer også i dag. Det slurves med beskyttelse mot kjemikalier og råoljedamp og nye farlige stoff kommer i bruk. Oppdatert kunnskap viser også at langtidsvirkningene, for eksempel av benzen, er alvorligere enn antatt. Likevel sliter mange med å bevise at eksponeringen var «tilstrekkelig» til å kunne forklare helseproblemene. Motparten har rapporter som tilsynelatende beviser at eksponeringspotensialene var for små. Flere personer er blitt avvist, uten at skadene ble vurdert av medisinsk ekspertise. I rettsalen peker motparten på alle mulige andre årsaker. Selvsagt kan slikt ha hatt betydning, men tvilen har ikke kommet skadde til gode i dagens rettspraksis. Bevisbyrden er lagt til personer som ofte har problemer både med hukommelsen og formuleringsevnen. Det er ingen automatikk i å få hjelp, slik dykkerne fikk på plass etter flere års kamp. Hver enkelt må ta stor økonomisk risiko om de velger å prøve saken rettslig.
Politikerne har vært tydelige på at intensjonene med lov og regelverk var at de skadde skulle få hjelp og rettferdighet. Forsikringsselskapene har i stedet mobilisert store ressurser for å unngå utbetalinger. Sakene går i alle rettsinstanser dersom noen våger å la være å inngå forlik. Hittil har taktikken lykkes godt, dessverre også med hjelp fra myndighetsapparatet. Alt i 2007 stilte Åse G. W. Duesund (KrF) daværende statsråd Bjarne H. Hanssen spørsmål om hemmeligholdet omkring kjemikalieeksponeringen offshorearbeidere hadde vært utsatt for. Statsråden brukte mange ord, men Statoil, ConocoPhillips og Petroleumstilsynet ble ikke beordret til åpenhet. Klagenemda for miljøinformasjon nektet i oktober 2010 igjen A.L.F. innsyn i den såkalte ERES-rapporten. Den ble laget av et konsulentselskap, på oppdrag av ConocoPhillips, og rapporten er blitt brukt for å «bevise» at saksøker ikke kunne ha blitt kjemikalieskadd ute i havet. Problemet er at rapporten ikke dekker reparasjons- og vedlikeholdsarbeid. Der var da man ble eksponert for olje og gass og samtidig tok i bruk farlige kjemikalier for å få jobbene gjort fort. Hemmeligholdet av denne rapporten, støttet av myndighetene, er fortsatt en skam for Norge!
I mars 2014 trykket A.L.F. et sammendrag av kampen så langt; «Rapport om pioneroljearbeiderne i Nordsjøen». Artikler, innlegg, historier og bilder viser hvordan de mange som måtte slutte i arbeidet oppdaget at andre led av de samme symptomene. De kartla omfanget etter beste evne og startet kampen for å få medisinsk evaluering og hjelp samt sikre berettigede korrekt utbetaling fra trygd og forsikringer. De siste årene har denne gruppen måttet følge medlemmer til graven. Noen døde med uoppgjorte krav. Kjemikalieskader, med tilhørende depresjoner og mer enn en krefttype, gir korte livsløp. I vedleggene har rapporten referanser til noe av mediedekningen i årene 2001 til 2011. I 2003 var Victor Norman arbeids- og administrasjonsminister og Bjarne Håkon Hanssen nestleder i helse- og sosialkomiteen. Det ble lovet hastegransking, en grundig rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og oppfølging fra Petroleumstilsynet (Ptil). Dagbladet fulgte godt opp, men også andre media dekket sakene. Dessverre ble det ingen endringer. De skadde er fremdeles prisgitt tilfeldigheter i helsevesen, NAV og rettssystem.
A.L.F. presenterte i 2014 rapporten i flere møter, blant annet med departementet og Stortinget. Vi søkte hjelp hos IE/LO for å forsøke å ta ut et massesøksmål basert på at forsikringsoppgjør/forlik manglet dokumentasjon av beregningsgrunnlaget. Juristene meldte at sakene dessverre var foreldet eller avgjort ved «gyldig» forlik. At forlik kan bli rettslig bindende når polisevilkår, beregningsgrunnlag og eksponeringsforhold ikke ble lagt fram for de skadde strider vel mot de flestes oppfatning av moral og rettsikkerhet. ConocoPhillips nekter fortsatt gruppen innsyn i polisevilkår og avtaler. Forlik er sjelden offentlige, og de bidrar derfor ikke til endring av rettspraksis. Dyre langtrukne rettsprosesser, der skadde ender i bunnløs gjeld, sørger for at det kun er noen få som kan utfordre forsikringsselskapene ved å ta ut sak.
Bjarne Kapstad har ikke akseptert forlik i sin pågående sak mot Tryg forsikring. Tapene i tingretten og lagmannsretten er behørig dekket av Stavanger Aftenblad. Saken er nå anket til høyesterett. Han førte flere vitner som bekreftet at kjemikaliebruk og eksponeringsforhold var slik beskrevet i A.L.F. rapporten. Intet av dette er referert i dommene. I stedet refereres det til Trygs partsvitne, dr. Skogstad fra STAMI, også på at det ikke var fare for kjemikalieskader på plattformene. Riktignok innrømmet hun da hun ble spurt at hun aldri hadde vært der ute, men det er utelatt i dommen. Tryg og ConocoPhillips førte ingen vitner for å motsi eksponeringsforholdene. Dette burde retten ha tatt som aksept for bevisførselen. I stedet skriver lagmannsretten i dommen at det kun er Kapstads egne utsagn som beviser at skader kunne oppstå! Dommen omtaler Trygs vitne Skogstad som «spesielt uavhengig» fordi hun representerer STAMI. Heldigvis greide Halvor Erikstein, yrkeshygieniker i fagforeningen SAFE, og Stavanger Aftenblad i fellesskap å avdekke at Skogstad brøt med interne retningslinjer da hun vitnet. STAMI har i ettertid ryddet opp og skriftlig beklaget det som skjedde. De skriver at hun dagen før fikk beskjed om at dersom hun likevel stilte i retten måtte hun gjøre uttrykkelig oppmerksom på at det var som privat person. Jeg er imponert over tydeligheten i STAMIs svarbrev. Samtidig besvarte de utestående spørsmål om sitt syn på eksponering og skadepotensial. Mange skadde ville ha fått en verdigere behandling og bedre økonomiske oppgjør dersom de svarene hadde kommet alt i 2003-2004. Det blir spennende å se hva Høyesteretts ankeutvalg nå velger å gjøre med alle de nye opplysningene som er kommet fram i Kapstad saken.
Medieomtalen har gitt gruppen nye medlemmer. Arbeidet med et massesøksmål fortsetter. A.L.F. trenger all støtte de kan få. Invitasjonen fra LO Trondheim om å holde en appell på deres konferanse i slutten av januar var derfor ekstra gledelig. A.L.F. jobber for: Et nasjonalt kompetansesenter (slik dykkerne fikk) der alle med miljøskader fra arbeidsforhold kan bli medisinsk vurdert. Senteret må også få ressurser til å bistå de skadde i NAV systemet og sikre de korrekte oppgjør fra forsikringsselskapene. Mye tid og penger kan da spares. Dagens system sliter ut syke mennesker, belaster helsevesenet, beriker advokater og tar opp mye tid i rettssystemet. Et nasjonalt kompetansesenter for arbeidsmiljøskadde vil være viktig for mange yrkesgrupper.
Det er 15 år siden statsråd Normann lovet kjemikalieskadde oljearbeidere hjelp fra STAMI og andre aktører. STAMI har levert. Da gjenstår det at aktører som ConocoPhillips, Equinor og Ptil også kjenner besøkelsestiden og bidrar til å finne verdige løsninger. Norge trenger ikke den skammen det er å bli hengt ut i Strasbourg enda en gang.