Nylig møtte journalister og redaktører blant annet Karl Erik Schøtt-Pedersen til debatt på journalistkonferansen Svarte Natta i Tromsø. Sistnevnte var ikke nådig i sin kritikk pressens oljekunnskap. Han utalte blant annet:

Journalister som er  kunnskapsløse om olje og gass er både sjokkerende og dramatisk. Det er en veldig liten dekning sett opp mot den enorme betydningen som olje og gass har i norsk økonomi og i samfunnet, sa han i debatten.

Les dette:  Schjøtt Pedersen refser journalister som ikke vet hva de skriver om. 

Det står dårlig til med olje- og gass kompetansen hos mange journalister.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig. På konferansen deltok også Journalist Lars Taraldsen fra Teknisk Ukeblad. Han er en av få journalister i Norge som følger næringa tett. I forkant av debatten hadde han gjort en opptelling som viste at det var drøyt 20 journalister i Norge som hadde olje og gass som spesialfelt.

For oss som jobber i næringen er dette ingen nyhet. Det står dårlig til i mange av landets mediehus, når det kommer til olje og gass kunnskap, og ofte er de mest kunnskapsløse i de største mediehusene. Ikke minst når de tar på seg miljøbrillene sine og prediker hva verden, og ikke minst landet trenger. Ofte ser vi at de gleder seg over en «lav» oljepris. For da vil jo alle mann slutte med denne «styggedommen», og begynne med noe annet.

Jeg kan ikke annet enn å gremmes av en så komplett logisk brist For å si det på denne måten: Verden er helt avhengig av olje og gass. Som energikilde, ja. Men også til det meste andre vi produserer. Og forbruker. Eller misbruker, om du vil. Ikke minst innen petrokjemisk industri. Og. Norge som nasjon, lever i stor grad av olje og gass. Ikke av hverken aviser eller dasspapir. Selv om vi trenger det også, og av til kan klare oss med førstnevnte som sistnevnte. Om avisen er i papirformat, vel og merke.

Om vi skulle ha fulgt denne logikken når vi bekjemper annen avhengighet, måtte vi straks ha redusert prisene både på tobakk, alkohol og narkotika. Men hva ville følgene blitt? Ville konsumet gått ned? Eller er det heller slik at bruk, og ikke minst misbruk, vil øke dess lavere prisen blir? Men dette resonnementet har bitt seg fast. Ikke minst i landets mediehus. At lav oljepris = Miljøgevinst. Men faktum er at det heller er tvert imot. Høy oljepris vil føre til at man vil finne alternativer. Det er enkel logikk.

Jeg forventer ikke at «oljejournalister» skal ha erfaring fra en borerigg, eller ha en master i petroleumsteknologi. Men ett minimum av logisk sans, og evne til å dra et resonnement hadde vært fint. Om de skal skrive om viktige ting. Som olje og gass, miljø og levebrød, for land og folk. Om de holder seg til fashion og fjas, gir jeg filla. Men er det kun media som skal drive samfunnsdebatten aleine? Hvor er aktørene i industrien?

Statoil har 195 kommunikasjonsmedarbeidere

Som det kommer frem i artikkelen som omhandler den over nevnte journalistkonferansen, hadde Statoil 195 kommunikasjonsmedarbeidere i 2014. Selv om kanskje ikke alle jobber med kommunikasjon (sic) gjør nok brorparten det. NOG har nok også mange som jobber med kommunikasjon. Det har også alle de andre selskapene innenfor industrien. Men hva bruker de tiden sin på? Bruker de det meste av tiden sin på å stigmatisere og henge ut egne ansatte, for å kunne flagge ut næringen i fred, eller på å få fram fakta om egen næring?

Landets fagforeninger forgubbes

Og hva med alle fagforeningene? Hvor er de? Selv er jeg aktiv i en fagforening, og med mine 46 år er jeg reine ungdommen. Tenk det! Jeg er så ung at jeg til og med bruker Facebook, internett og sånn. Og her tror jeg alle landets fagforeninger har et problem. Rett og slett forgubbing. For selv om «alle» ønsker ungdommene velkommen, må de «få seg noen år på baken» før de kan få slippe til. Man kan jo ikke slippe til noen som ikke var med på streiken i 1992! Men appellerer streikehistorier fra 1992, til dem som er født i 1998? Hva vet jeg? Den eldste datteren min er født i 1998, og hun synes jeg hverken er ung eller har særlig appell.

Vi må lære organisasjonsarbeid av miljøorganisasjonene

Her har både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden mye å lære av miljøorganisasjonene. Skal man nå ut til massene, må man ha faktisk både prøve å nå ut, men også nå ut på en slik måte at man blir forstått. Av alle. Om alle innbyggerne i landet hadde vært født før 1957, ville nok fagforeningene og arbeidsgiverne eid samfunnsdebatten. Men slik er det ikke. Så selv om man har fakta på sin side, hjelper ikke det, om ingen får vite om det.

Oljeindustriene må slutte med å flagg ut egne ambassadører.

Et annet tankekors er utflagging og outsourcing. Tidligere sysselsatte oljeindustrien 330 000 mennesker her i Norge. Hver eneste av dem var en ambassadør for næringen hun eller han jobbet i. Om hver av dem er var med å forsørge en familie på 3 personer, av olje og gass mat på bordet til 1 million nordmenn. For hver arbeider næringen klarer å flagge ut, forsvinner det også en ambassadør eller tre for oljenæringen.

Tenk over det Karl Erik Schøtt-Pedersen og Eldar Sætre! Dere trenger ambassadører også i fremtiden. Vær forsiktig med hva dere ønsker dere. Det hjelper ikke om Asiatiske verftsarbeidere liker å bygge plattformer til Norsk sokkel, om opinionen her hjemme sier nei til olje og gass. Folk må se at samfunnet nyter godt av næringen. Derfor må vi følge Loven om Petroleumsvirksomheten. Sysselsette egen befolkning, og bygge opp eget næringsliv.