Ny rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om begrepet «arbeidstid» kan få konsekvenser for norske arbeidsgivere sier Arbeidsrettesadvokatene Tron DalheiM, Lars Holo Og Norah Rahimi i advokatfirmaet Arntzen De Besche.

Dette er samme sak jeg har skrever om før. Den kommer til å få stor betydning for norske arbeidsgivere. Dette er advokater med stor kunnskap om arbeidsrett, og har spesielt prosedere saker for arbeidsgiversiden

Her er hva de skriver om dommen.

EFTA-domstolen har 27. november 2017 avgitt en rådgivende uttalelse i sak E-19/16 Thue mot Den norske stat [2017] om tolkningen av begrepet «arbeidstid» i artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF (Arbeidstidsdirektivet).

Saken har sin bakgrunn i den såkalte «reisetidsaken», der partene er uenige om en polititjenestemann har krav på godtgjørelse for reiser til og fra oppdrag utenfor det ordinære arbeidsstedet. Saken er for tiden til behandling i Høyesterett og berører forståelsen av begrepene arbeidstid og arbeidsfri i arbeidsmiljøloven § 10-1, som gjennomfører artikkel 2 i Arbeidstidsdirektivet i norsk rett.

Både Oslo tingrett og flertallet i Borgarting lagmannsrett kom til at reisetid til og fra oppdrag utenfor det ordinære arbeidsstedet ikke var å anse som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1. Da saken kom til behandling for Høyesterett ble det sendt anmodning til EFTA-domstolen om rådgivende uttalelse på tre spørsmål tilknyttet tolkningen av «arbeidstid» etter Arbeidstidsdirektivet. Høyesteretts behandling av saken er stanset i påvente av uttalelse fra EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen påpeker følgende i sin uttalelse:

For at noe skal være arbeidstid må arbeidstageren utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter, stå til arbeidsgivers disposisjon og være i eller på arbeid.
En reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakerens ordinære oppmøtested skal anses begynt og avsluttet på arbeidstakerens bolig eller på hans faste eller sedvanlige oppmøtested, alt etter hva som er mest rimelig etter de aktuelle forhold.
Det må trekkes et skille mellom situasjoner der arbeidstakere er pålagt å opprettholde seg på arbeidsplassen, og situasjoner der dette ikke er tilfelle.
Det er kun der arbeidstakerne kan forlate arbeidsmiljøet i hvileperiodene og fritt og uavbrutt gjøre det de selv ønsker, at tiden kan anses å utgjøre arbeidsfri og ikke arbeidstid.
Selv der den pålagte reisen gir rom for fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter, er arbeidstakeren under denne reisetiden likevel forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, og står således til arbeidsgivers disposisjon. Arbeidstakeren er da forpliktet til å ta arbeid i reisetiden og følgelig vil han under denne reisetiden anses å være i «arbeid» i direktivets forstand.
Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.
Hvor ofte slike reiser finner sted er heller ikke vesentlig, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.
EFTA-domstolens uttalelse kan få konsekvenser for hvordan norske arbeidsgivere skal beregne daglig og ukentlig arbeidstid for sine ansatte. Spørsmålet om reisetid har også betydning for hvilket vern arbeidstakere får etter arbeidsmiljøloven. Vi får nå avvente hva Høyesterett kommer til.