Flere har forslått å erstatte vårt klimakvotesystem med et nytt system med karbonavgift til fordeling (KAF).
Er slikt system ville gitt mange muligheter som dagens system ikke har. Da ville for eksempel vi som produserer aluminium basert på vannkraft, kunne solgt mye billigere aluminium (eller tjent mer penger) enn de som produserer den på kullkraft.
Men dessverre, selv om noen av systemene som er basert på karbonavgift skulle være bedre, så er det for seint. Kvotesystemet ble lansert i forbindelse med Kyoto-avtalen for 25 år siden. Det har så langt hatt liten effekt, men kan få det i fremtiden.

Støtteordninger og avgifter har så langt vist seg å utløse flere tiltak globalt. Kvotesystemet kan på sin side sikre økonomisk effektivitet innenfor industrielle sektorer. Å skrape kvotesystemet nå vil ta lang tid og vi risikerer at nye løsninger heller ikke blir implementert med garanterte CO2-reduksjoner. Det vil også medføre så mange diskusjoner rundt om i verden at vi har ikke tid til det.
En av grunnene til at kvotesystemet ikke har fungert godt nok er at CO2-utslippene har gått mye mer ned enn en hadde regnet med. Det skaper overskuddskvoter. I miljøsammenheng er dette bra, men ikke i industrisammenheng. I forbindelse med finanskrisen ble mye europeisk industri flyttet ut eller nedlagt. Dette ga store utslippsreduksjoner som ikke var tilsiktet. For å få slik industri til å reetablere seg har ikke kvotene blitt fjernet. Men det vil nok skje snart. Noe av overskuddskvotene vil bli inndratt i tillegg den planlagte kvotereduksjonen.

Utenfor kvotepliktig sektor er vi i gang med utslippsreduserende tiltak. Innenfor EU/EØS har vi sammen med Sverige og Liechtenstein de strengeste kravene på oss. Med de mekanismer som ligger til grunn skal vi nå dem. Her er teknologisporet og transportsektoren helt avgjørende, og det lar seg gjøre uten avgifter for de har så liten effekt.
På norsk sokkel framstår nå karbonavgiften kun som en skatt uten noen form for miljøeffekt. Høye avgifter rammer også sosialt skeivt også i distriktene. Det vi må holde oss unna er ugjennomtenkte løsninger som lanseres under budsjettforhandlinger i sene nattetimer. Det skaper bare uforutsigbarhet. Vi må sikre at avgifter og skatter er progressive at de tar hensyn til betalingsevne.
Det jeg mener vi skal satse maksimalt på i tillegg er karbonfangst- og lagring (CCS). Dette vil være helt avgjørende skal vi nå klimamålene og industrien overleve. CCS er også nødvendig for å trekke CO2 ut av atmosfæren og faktisk et av få tiltak som gir reelle reduksjoner jamfør elektrifisering av plattformer som øker globale miljøutslipp. Et tiltak som er nødvendig for å oppfylle to graders målet. Ikke bare for oss, men også i solidaritet med resten av verden.
Månelandingsprosjektet på Mongstad er inntil videre lagt i bero. Dette mislyktes fordi aktørene ikke hadde de rette insitamentene. Det må vi sikre til neste