Kornlager ikke nok til å gi forsyningssikkerhet.

Kornlager ikke nok til å gi forsyningssikkerhet.

Frihandel har vært pushet fram av norske politikere fra Einar Gerhardsen (og før han) til Jonas Gahr Støre.  Frihandelen har gjort oss alle rikere og gitt oss bedre liv.  Samtidig har det redusert nasjonalstatenes muligheter for styring,  og vi har på ingen måte klart å erstatte tapene av nasjonal politisk makt med demokratisk valgt overnasjonal politisk makt. 

Mens frihandelen har gjort at vi blir mer og mer avhengig av at forsyningslinjene på tvers av landegrensene fungerer,  ser vi at vi mangler mekanismer til å kompensere når de svikter. I den norske debatten har spesielt kornlagre blitt nevnt. Kornlagre er viktig, men enda viktige er det å få frem at vi vil mangle stor sett alt om de globale forsyningslinjene svikter. Vi importer, klær, sko, medisiner, datautstyr, telefoner, TV-er, biler, traktorer, landbruksmaskiner, busser, sykler, tog, fly, motorer, kjøleskap, deler til skip, plattformer, kjøkkenutstyr, vaskemaskiner, leketøy, møbler og mye mer. Utenlandskontrollerte konsern i Norge står bak 1/4 av både omsetning og sysselsetting i Norge. 

Alt vi kan komme til å mangle kan vi ikke ha kriselager for. Derfor er vi først og fremst avhengig av at verden fungerer regelstyrt, at kriser unngås,  og om de ikke kan unngås, at  de kan repareres. Og her er vår vesle nasjonalstat helt utilstrekkelig.  Da den norske  koronakommisjonen kom med sine anbefalinger for kort tid tilbake mente også de at vi burde ha mer berdeskapslager, men det viktigste de sa var dette: «Likevel løser ikke beredskapslagre utfordringene med forsyningssikkerhet. Kommisjonen mener norske myndigheter bør styrke det internasjonale samarbeidet om legemiddelberedskap i Norden og Europa.» 

WTO har vært det organet verden har hatt for å opprettholde en regelstyrt global handel. Men de sist 20 årene har WTO knapt vært istand til å fatte et eneste handelspolitisk vedtak av stor  betydning da de er avhengig av enighet blant medlemslandene. Og etter at USA sluttet å oppnevne dommere til ankeorganet har WTO vært bortimot maktesløse. For de store aktørene gjør ikke dette så mye. For de mindre landene er det verre. 

Slik EU utvikler seg ser vi at også de legger opp til å kunne spille en mer dominerende rolle i verdenshandelen. De har systematisk brukt reprasjonsarbeidet etter alle krisene vi har hatt de senere årene, til å bygge en sterkere og mer enhetlig union som beveger seg sakte i føderal retning. 

Finanskrisen startet i USA i 2008. Den førte til gjeldsøkninger i hele EU. Spesielt ble landene i  Syd-Europa rammet. I gjenreisningsprosessen krevde Troikaen (EU-kommisjonen, Sentralbanken og det Internasjonale Pengefondet)  innstramminger. For et land med stor gjeld, som for eksempel Hellas,  ble dette svært krevende. Hellas ba om  solidaritet innen EU og hjelp til å få redusert gjelden. Det fikk de. Men hjelpen var nølende og til en pris med store sosial kostnader.  Så kom pandemien. Etter den sto EU også overfor gjenreisning. For å unngå situasjonen fra finanskrisen valgte de denne gangen å handle kollektivt. 

Det ble tatt opp et lån på 800 millioner Euro i regi av EU-felleskapet. Midlene ble så fordelt mellom medlemslandene etter politisk fastsatte kriterier. Den ene halvparten (400 milliarder) ble fordelt som lån fra EU, den andre halvparten (400 milliarder) som overføringer fra EU. Med dette oppnådde EU flere ting. For det først skaffet de seg et virkemiddel som de kunne bruke mot ulydige land. De kunne nå si til Viktor Orban: «ikke en Euro blir overført før dere aksepterer å følge menneskerettighetene.» Det andre var at langtidsbudsjett på 1.200 milliarder Euro ble økt til 2000 milliarder. Dette gjorde at landene fikk mindre behov for å øke statsgjelden for å få finansiert gjenreisingen. Det tredje var at de fikk finansiert omstillingen til det det klimanøytrale EU. Men kanskje det viktigste var at sentralleddet (det føderale EU) i EU ble styrket. Det nye EU-budsjettet  utgjør nå  1,5 prosent av EU-landenes samlede BNP. Til sammenlikning var ikke den føderale delen av USA s budsjett mer enn 2 prosent  av BNP så sent som i 1920, 60 år etter konføderasjonen ble dannet. (Piketty). I EU var det 1,5 prosent  65 år etter at Romatraktaten ble undertegnet. Vær trygg på at neste budsjett utgjør en enda støtte andel av BNP.  

Så kom krigen i Ukraina og EU ga umiddelbart sin fulle støtte til landet. Russland viste de hadde makt ved å strupe gasstilførselen til Europa. EU viste makt ved at det ble ytt våpenhjelp, tatt imot flyktninger og satt inn sanksjoner mot Russland.  Begge deler førte til brudd i de globale forsyningslinjene,  og EU-land som før hadde hatt et godt forhold til Russland oppdaget plutselig at de ikke kunne stole på dem. EU snur på femøringen. Verdens mest ambisiøse klimapolitikk, som EU ved hjelp av gulrot og pisk har klart å få alle de 27 medlemslandene med på,  legges spontant på is. De sier: vi skal klare oss uten russisk gass, klimamålene skal vi nå likevel og kanskje enda tidligere. Stemmene som krever økt militært samarbeid og mer penger til forsvaret vinner gehør. Danskene går til folkeavstemming og vedtar å fjerne forsvarsforbeholdet. Nå kan også de delta i EUs felles sikkerhets- og  forsvarspolitikk. Store land med Tysklands Olaf Scholz i spissen, står frem og krever vetoretten fjernet i forsvars- og utenrikspolitikken. Nå skal EU stå samlet også på disse områdene. Time skriver at Ukrainas EU-medlemskap er det endelige beviset på at EU er blitt en politisk Union. De viser til at da Ukraina over natten ble kandidatmedlem i EU var det ingen som tok til ordet og hevet at Ukraina ikke tilfredstilte de økonomiske vilkårene for kandidatmedlemskap. De fikk komme som de var, resten vil bli ordnet på sikt. 

Globale kriser som rammer forsyningslinjene vil kunne oppstå også i fremtiden. Men EU vil da være  i langt bedre stand til å takle dem enn det de har vært i forbindelse med krisene de senere årene. Fremover vil handelen internt i EU bli styrket og mer koordinert. Med flere nye EU-land på trappene vil dette bli enda enklere. Utad vil EU fremstå som en sterkere blokk med større grad av selvforsyning, mer proteksjonistisk, militært sterkere og  en strengere kontrollert yttergrenser. Handelen med omverdenen vil bli konsentrert til områder med høy tillit  og der forsyningslinjene kan opprettholdes.  

I dette EU-et burde Norge vært med slik at vi kunne fått et ord med i laget.