Som tidligere leder i Norsk Sjømannsforbund var den største utfordringen, utrolig nok, å måtte forsvare muligheten for norske sjøfolk å bevare jobbene sine i norsk farvann og på norsk sokkel. Med andre ord å kunne leve av å være sjømann i Norge, et yrke som har lange og stolte tradisjoner i Norge og som gjennom historien har vært grunnleggende for utviklingen av det norske samfunnet.

Høyrepolitikere og rederne har alltid krevd internasjonale betingelser i Norge.

Vi krevde ikke at rederiene måtte ansette norske sjøfolk. Det vi krevde var at sjøfolk, uansett hvor de kom fra eller hvor de bodde, og som jobbet i Norge hadde rett til norske lønns- og arbeidsvilkår slik at norske sjøfolk kunne konkurrere på lik linje med utenlandske og at valg av sjømann var på grunn av kompetansen og ikke på grunn av kostnaden. Dessverre ble vi møtt med sterk motstand fra Norges Rederiforbund og fra Høyre politikere. Deres argument var at skipsfart er internasjonalt og derfor må vi tillate internasjonale vilkår i Norge. Det hevdet også at kravet om norske lønns- og arbeidsvilkår er proteksjonisme.

Jeg er ikke en samfunnsøkonom eller spesialist innen internasjonal handel, men det jeg vet er at proteksjonisme er når det innføres regler som hindrer handelen mellom to stater – så hvordan kan skipsfart som foregår i Norge, med frakt av gods og passasjerer mellom norske havner eller på norsk sokkel være inngripende på handel mellom stater? Og hvorfor ble det plutselig umulig å ha norske lønns- og arbeidsvilkår når det har vært det i alle årene tidligere? Når ble norsk farvann og norsk sokkel internasjonalt?

Hvorfor skal ikke en norsk sjømann kunne ha en lønn å leve av.

Det virker helt uforståelig for meg at det ikke lenger skal være mulig å jobbe som sjømann i Norge og ha en lønn man kan leve av. Hvorfor skal sjø og land behandles annerledes?

I fjor fremmet Arbeiderpartiet, Sv og Senterpartiet et forslag om å utrede muligheten for å stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i norsk farvann, men Høyre og Frp stemte mot. Hvorfor norske politikere ikke vil tilegne seg kunnskap om mulighetene er en enigma.

Det kreves politikere som er villig til å lede framfor frihandelspolitikere.

I dag arbeider jeg for det internasjonale transportarbeider føderasjonen og et viktig prinsipp er likhet. Likhet for kvinner og menn, likhet for yngre og eldre, likhet uansett religion, likhet for alle uavhengig av etnisk bakgrunn eller nasjonalitet – likhet for loven. Norge har vært og er en av verdens ledende sjøfartsnasjoner og anses også som ledende når det gjelder rettferdighet, dette er noe Norge er og bør være stolt av. Men for å kunne fortsatt være stolt, må det innføres like vilkår til sjøs som på land. Det eneste som må til er politikere som er villige til å lede istedenfor å bli ledet av frikonkurransekapitalisme.