Forsvarsindustrien er viktig både for Forsvaret og for næringsutviklingen i Norge. Bedriftenes kunnskap og kompetanse er en del av norsk forsvarsevne da våre forhold krever nasjonale løsninger og tilpasninger. Samtidig er Forsvarsindustrien en høyteknologisk næring med kompetansebaserte arbeidsplasser som er ledende globalt innenfor sine nisjer. Næringen sysselsetter rundt 5000 årsverk i om lag 140 ulike bedrifter som er lokalisert i de fleste fylkene i Norge.

Forsvarsindustrien kan bære det norske lønns- og kostnadsnivået

Det er bred enighet om at Norge må satse på kompetanse. I en global verden med stadig tøffere konkurranse betyr det at vi må ha næringer i dette landet som kan bære det lønns- og kostnadsnivå vi har. Forsvarsindustrien i Norge har vist at den kan det. Som et resultat av det har vi også et høyt velferdsnivå. Jeg leste de fleste partiprogrammene før valget nå i høst, og registrerte ikke noe utpreget ønske om en reduksjon i ønsket om velferd der.

Slike kompetansenæringer kan man ikke skru av eller på. Kompetanse er noe du bare får mer av jo mer du bruker den. Derfor er det så viktig med langsiktige og forutsigbare rammebetingelser, og siden forsvarsindustrien av naturlige årsaker er veldig ”politisk”, så er det viktig at det er bred tilslutning i Stortinget til den politikken som føres.

Forsvarspolitikken kan ikke endres over natta

Med den pågående krigen i Jemen er, selv om norsk eksport av utstyr til Emiratene og Saudi Arabia er beskjeden, et krevende spørsmål og en vanskelig sak som Stortinget nå skal ta stilling til. Det har seg slik at hvis Norge ensidig skulle endre sitt regelverk over natta, så vil ikke det bare få konsekvenser for eksport til det landet man søker å ramme, men det vil skape usikkerhet også i forhold til andre land vi eksporterer til. Dersom det blir skapt et inntrykk av at Norge endrer sitt regelverk litt etter som vinden blåser, vil også andre nasjoner være varsomme med å kjøpe forrsvarsmateriell fra Norge fremover. Vi må huske at dette gjerne er kontrakter som innebefatter vedlikehold og salg av reservedeler i 20-30 år etter at materialet er levert. Kjøperne kan ikke risikere at de ikke får utført vedlikehold på produkter de har investert millioner eller milliarder på å anskaffe. Norsk forsvarsindustris troverdighet som vi har brukt generasjoner på å bygge opp vil da raskt svinne hen med de konsekvenser det vil kunne få for den industrien og kompetansearbeidsplassene der, men også for det norske forsvarets opertative evne fremover.

Stans i eksport av forsvarsmateriell ved brudd på menneskeretter er greit.

Stans av eksport av forsvarsmateriell til enkeltnasjoner ved spesielle hendelser, åpenbare brudd på menneskerettigheter osv. er selvsagt greit. Det skulle bare mangle, men ensidig generelle endring i regelverket vil ramme industrien hardt. Jeg mener at alle eksportlisenser bør behandles individuelt. Stortinget skal vedta de overordnede prinsippene for dette, men utøvelsen av regelverket, selve praktiseringen, er det Utenriksdepartementet (UD) som må håndtere. Det er UD som har best informasjon og innsikt i slike krevende problemstillinger og vi må ha tillit til at regjeringen og UD er i stand til å behandle dette på beste mulig måte.

Jeg har stor respekt for at det er krevende problemstillinger våre folkevalgte på Stortinget nå har til behandling, men jeg har også tiltro til at «radaren er pår» og at de lander på en fornuftig beslutning.