Norge trenger oljeindustrien!

Fleksibiliteten i arbeidslivet må økes for å få bort useriøsiteten. Et godt permitteringsregelverk er avgjørende

Næringslivet har behov for fleksibilitet. Det svinger mellom topper og bunner, friske og syke folk, gode markeder og dårlige markeder, oppdrag og ikke oppdrag. Dersom samfunnet ikke bidrar til å løse de utfordringene dette medfører vil næringslivet ta seg til rette og ordne seg på egen hånd. Vi vil ende opp med et useriøst arbeidsmarked. Derfor, fleksibilitet kreves.

Vi trenger fleksibilitet som ikke rammer arbeidstakerne

I utgangspunktet vil selvsagt det viktigste være å legge til rette for et næringsliv som har minst mulige svingninger, men dette vil være svært vanskelig å få til. Dette gjør at vi må etterstrebe former for fleksibilitet som ikke ensidig rammer arbeidstakerne slik som vi har sett utvikle seg både i Norge og andre land.

Når samfunnet ikke klarer å tilby den «gode fleksibiliteten» så vil den «onde fleksibiliteten» oppstå av seg selv. Og fordi fleksibilitet er nødvendig, vil arbeidsgiverne på egen hånd etablere «onde» fleksible ordninger dersom vi ikke i trepartssamarbeidet ånd klarer å etablerer «god» fleksibilitet.

Permitteringsregelverket har sikret «god» fleksibilitet.

Permitteringsregelverket vårt har vært og er en slik ordning. Hensikten har vært at en arbeidsgiver som sliter, har rett til å oppheve arbeidsforholdet gjennom oppsigelse. Han kan også fri seg fra lønnsplikten gjennom permitteringer samtidig som ansettelsene opprettholdes. Dette kreves at strenge prosedyrer både i lov og avtaleverket følges. Og først når dette er gjort erstattes lønn fra arbeidsgiver med dagpenger fra det offentlige.

Slikt det har vært har det passet svært godt med vårt arbeidsmarkeds måte å ansette folk på. Normalen i Norge har vært at folk har vært ansatt i faste stillinger med et relativt restriktivt regelverk knyttet til arbeidsgiveres muligheter for å si opp arbeidsavtalen. Det store unntaket har som sagt vært permitteringsregelverket. Dette har vært et meget generøst tilbud fra det offentlige til arbeidsmarkedet der det offentlige egentlig  har sagt:

vårt mål er et seriøst og godt arbeidsmarked. Vi håper dere i næringslivet vil bidra til det. I den anledning kan vi tilby dere et arbeidsmarked med en stor grad av fleksibilitet i form at et omfattende permitteringsregelverk der vi påtar oss lønnsplikten overfor de ansatte når dere ikke lenger makter å drive bedriften med tilstrekkelig lønnsomhet. I slike parioder kan dere godt drive med opplæring av de ansatte slik at dere står bedre rustet når situasjonen er over. »

Rundt tusenårsskiftet ble permitteringsregelverket svekket for å få flere aktive arbeidssøker

Dette kunne vært vårt budskap og slik var det tidligere. Men rundt år 2000 oppstod det en debatt i Europa om hvordan man på best måte skulle få folk tilbake i arbeidslivet. Det hadde vært en allmenn oppfatning av at ved at om arbeidskraften ble understøttet i «nedperioder» samtidig som det offentlige bidrog til kompetansepåfyll så var dette den beste måten å få folk tilbake på. Men så begynte debatten i større grad å dreie seg om problemene ved denne type ordninger. Den hindret arbeidskraften å delta i nødvendige omstillinger i samfunnet og det ble dyrt for det offentlige å gi understøttelser. Det at arbeidskraften ble sterkt knyttet til bedriften gjennom opprettholdelse av ansiennitet, gode opplæringstiltak, og at bedriften var rustet når oppgangen kom, ble alt sett på som negativt. Det som ville vært positivt var om alle tiltak som knyttet arbeidstaker til bedriften ble fjernet. De var da mer tilgjengelige for det øvrig næræringsliv.

Politikken har da gått i retning av at ytelsene under arbeidsløshet,  og lengden på periodene ytelsene skulle gis for, ble nedkortet. Dette skulle medføre at folk i større grad ble aktive selv for å få seg ny jobb hos annen arbeidsgiver.

Bondevik skjerpet inn reglene

Disse endringene skjedde også i Norge og regjeringen Bondevik  vedtok et ganske dramatisk innskjerpet regelverk  rett etter 2000. Dette har vært endret flere ganger deretter og filosofien har vært at normalt skal det være vanskelig å permittere. I spesielle situasjonen når det røyner på skal det være lettere. Under finanskrisen fungerte det slik, under oljekrisen bare litt slik.

Dagens permitteringsregelverk er ikke godt nok for å demme opp for et useriøst arbeidsliv

Dagens regelverk er ikke fleksibelt nok, og iallefall vil det ikke være det når oljekrisen er over. Da vil det bli innstramminger.

Men når fleksibiliteten forsvinner gjennom innstramminger i regelverket vil en arbeidsgiver automatisk se rundt seg etter alternative løsninger.

Og man trenger ikke bruke lang tid på å kikke seg rund før en ser bemanningsbyråene dukke opp og tilby arbeidskraft på langt mer fleksible vilkår. Du bare sier til byrået at i neste uke trenger jeg ikke denne karen. Han kan komme igjen om 14 dager. Den innleide på sin side er fast ansatt hos sin arbeidsgiver i banningsbyrået. Men slik som det nå praktiseres kan vedkommende i sin faste arbeidskontrakt ha akseptert at han uten nevneverdig varsel kan tas av jobb eller settes på jobb, uten noen form for kompensasjon i tidsrommet mellom jobbene. Det er klart at et tradisjonelt  system basert på permitteringer ikke kan konkurrere med dette. Der er det 14 dagers varsel og lønnsplikt for arbeidsgiver for mange dager.

Skal vi få bukt med useriøsiteten i arbeidslivet er samfunnet nødt å tilby «gode» fleksible ordninger

Skal vi få bukt med dette systemet tror jeg det er like viktig å tilby «god fleksibilitet» som å tette huller i de system som vil ødelegge arbeidslivet vårt. Vi kan og må gjøre det strengt  å etablere systemer som vil undergrave arbeidsmarkedet vårt. Men det er ikke nok, tilbyr vi ikke løsninger som sikrer god fleksibilitet innenfor et kontrollert system så hjelper det lite. Arbeidsgiversiden vil hele tiden ta seg til den fleksibilitet som er nødvendig.