Denne kronikken er tidligere publisert i Nyheter fra LO kontoret i Brussel.

Det er behov ikke bare for en helt ny økonomisk politikk. I tillegg må sosiale rettigheter minst komme på samme nivå som de økonomiske friheter, helst ha forrang. Det er gamle krav, men de sendes nå som et SOS til europeiske institusjoner og nasjonale politikere om at nok er nok. Innstrammingene siden finanskrisen, som nå ligger ti år tilbake i tid, har rammet folk flest; lønnsmottakere, pensjonister og ungdom. For første gang i nyere tid har barn opplevd en vanskeligere situasjon enn sine foreldre, ikke minst økonomisk og arbeidsmessig. Ungdomsledigheten bryter ned en hel generasjon, mens pensjonister, særlig i en rekke søreuropeiske land, ser at den pensjonen de jobbet i 40 år for å få, reduseres rett foran øynene deres uten at de kan gjøre noe med det.

Lange utdannelser hjelper ikke når der ikke er jobb

Arbeidslivet er i mange land blitt et uoversiktlig rot med dusinvis av ulike arbeidskontrakter. Noen fast ansatte, noen innleide, mange vikarer, nulltimers-kontrakter, samt deltid og midlertidige jobber. Arbeidslivet deles i de med fast jobb som får lån og kan kjøpe bolig, og et B-lag som ikke kommer ordentlig inn, hverken i arbeidslivet eller boligmarkedet. Lange og til dels dyre utdannelser hjelper lite fordi det er ikke jobber til alle der de bor, og emigrasjon blir eneste utveg.

Midt oppi alt dette krever fagbevegelsen nye investeringer i offentlig infrastruktur, kompetanse gjennom utdanning, økte private investeringer for å få økonomien til å gå rundt, og dermed få satt en stopper for EUs spare- og stabiliseringspolitikk som har ført svært lite positiv med seg.

Et sosialt Europa er målet som må nås innen ti år dersom EU skal ha noen form for framtid, heter det i Roma-deklarasjonen.

Revidert utgave av utsendingsdirektivet er en prøvestein på om EU kan levere mer enn ord

Det viktigste konkrete slaget om framtiden kommer allerede nå i de kommende ukene. Det er det berømte utsendingsdirektivet som akkurat nå er under revidering og skal få sin skjebne avgjort i Europaparlamentet. Det går i korte trekk ut på at alle skal ha lik lønn for likt arbeid på samme sted, uansett om de er norske eller polske arbeidere, så lenge de utfører samme arbeid samme sted.

Dette blir en prøvestein på om EU kan levere annet enn ord, slik for eksempel forslaget om en sosial søyle preges av. Som den svenske LO-lederen ”Kålle” sa det på Midtvegskonferansen i Roma: -Vi kan tilby og kreve lik lønn i Sverige for russere, amerikanere, chilenere og filippinere. Men ikke for EØS-borgere. De er vi pliktige til å diskriminere ved at de kun har krav på en svensk minstelønn, men ikke mer.

Sverige ønsker en sosial protokoll til Lisboa-traktaten hvor arbeidstakerrettigheter skal ha forrang foran kjernen i det indre marked, de fire frihetene. Får de ikke det vil Sverige blokkere en ny traktat.

Fagforeningsledere har også pekt på det faktum at EU forbyr statlige subsidier til selskaper, men ikke sosial dumping gjennom lave lønninger.

Partiene må selv ta skylden fordi de har avregulert gjennom nyliberal økonomisk politikk.

Nicolas Schmit, arbeidsministeren fra Luxembourg har vært åpen og ærlig om EUs sosiale søyle og har sagt det slik:

Kommer det ikke konkrete lovforslag ut av prosessen, forblir det bare en masse ord som fort havner i en skuff . Og når jeg ser meg rundt i det politiske landskapet ser jeg ikke så mange allierte med det sosialistpartiet jeg jeg presenterer. Men dette må partiene selv må ta mye av skylden ved å ha hengt seg på den avreguleringskåte, nyliberale økonomiske politikken. Det har folk sett nok av og dermed stemt på andre partier, være seg til høyre eller lengre til venstre.

Europeisk LO sin pressemelding etter midtveis konferansen finner du her