Endret EØS praktisering vil gi oss utvidet nasjonal påvirkning.

Image Credits: Thijs ter Haar.

Debatten om EØS-avtalen har eksistert så lenge avtalen har eksistert. Det reflekterer det faktum at samarbeidet medfører både fordeler og utfordringer. Bruk av handlingsrommet i EØS-avtalen handler om i hvor stor grad vi kan fjerne eller minske utfordringene som samarbeidet medfører. Her er det fremdeles mye ugjort.

Handlingsrommet etter en EU regulering er vedtatt

Handlingsrommet kan deles inn i ulike tidsintervaller. Fra forslag til nye EU-reguleringer blir foreslått til hvordan norske regler utformes, oppdateres og håndheves. Jeg vil her først og fremst se på handlingsrommet etter at en EU-regulering er vedtatt. Her er det mye ugjort. Selv om det sikkert kan gjøres mer i forbindelse med prosessene i EU så skal vi ikke ha for store forventninger om påvirkning i disse prosessene gjennom EØS-avtalen.

Kun 340 EU reguleringer har krevd endringer i norsk lov.

Men først vil jeg påpeke et poeng som knytter seg til hvor stort behovet for påvirkning reelt er. Antallet EU-reguleringer som er tatt inn i EØS-avtalen har rundet 11 000. Det kan høres ut som et veldig høyt tall, men mange har vært erstatninger for tidligere reguleringer og dermed er antall gjeldende reguleringer i underkant av ca. 6000. Noe som tilsier at ca. 30 prosent av norske reguleringer er helt eller delvis berørt av EU-reguleringer. I overkant av 340 direktiver har krevd såkalt samtykkeproposisjon fra Stortinget. Altså EU-reguleringer som har krevd lovendring. De øvrige reguleringene fra EU innføres i norske rett gjennom for eksempel forskriftsendringer eller trenger ingen endringer fordi regelverket er fra før likt. Med andre ord medfører i overkant av 90 prosent av alle EU-reguleringer små eller ingen endringer i norske reguleringer.

Tidligere kronikk av Robert R. Hansen: EØS oppsigelse vil utvilsomt redusere velferden i Norge

Reservasjonsretten diskutert i 20 saker og benyttet i en

Samtidig er det verdt å huske at det er diskutert bruk av EØS-avtalens reservasjonsrett i overkant av 20 saker, og benyttet i en sak. Sak nummer to ser ut til å være under vei. Poenget er at de viktigste sakene tar vi når de oppstår, men de er ikke mange sett i perioden 1994 til 2017. Ser vi samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen i denne perioden er vi i hovedsak på linje med hverandre. Det betyr jo ikke at de utfordringene som oppstår ikke skal tas på alvor. Det er her handlingsrommet er viktig. Like viktig er det at norske politikere og myndigheter benytter seg av de virkemidler og det handlingsrom som er tilgjengelig.

Viktig at vi gjennomfører forhandlinger med EU før reguleringen tas inn i EØS avtalen.

Det er først etter at en regulering er vedtatt at Norge får et større handlingsrom. Det har vært mye fokus på det så kalte etterslepet i EØS-avtalen. Altså de reguleringene som er vedtatt av EU, men som ikke har blitt tatt inn i EØS-avtalen. Det er klart et poeng at jo færre reguleringer som tas inn i avtalen jo mindre blir det indre marked. På den andre siden er det i de tre EØS-landenes interesse å benytte seg av denne prosessen for å sikre nødvendige tilpasninger og endringer. I den politiske debatten ser det ut til at etterslepet kommer av politisk uvilje eller latskap. Det er ikke riktig. All den tid Norge ikke kan være med på å vedta reguleringer i EU må Norge selv sørge for at våre interesser ivaretas. Det er derfor i Norge og de to andre EØS-landenes interesse at vi benytter muligheten til å forhandle med EU før reguleringene tas inn i EØS-avtalen. Det er mye som tyder på at de siste årene er her handlingsrommet kanskje har vært størst. Det er ikke et mål i seg selv at EU-reguleringer skal gli automatisk inn i EØS-avtalen. At det noen ganger kan ta opptil flere år før en vedtatt EU-regulering tas inn i EØS-avtalen reflekterer i hovedsak hvor komplekse sakene kan være og hvor viktig det er for EØS-landene å få på plass tilpasninger.

Reservasjonsretten er også en del av handlingsrommet

En mer ubenyttet del av handlingsrommet er reservasjonsretten, men først er det nødvendig å avlive en myte om reservasjonsretten. Det er ikke slik at reservasjonsretten er en endelig avgjørelse som fjerner en regulering for evig og alltid. Det er mange grunner til at det ikke vil kunne skje. For det første er ikke EØS-avtalen konstruert slik. EØS-avtalen legger til grunn dialog og samarbeid for å finne løsninger. Også når det gjelder bruk av reservasjonsretten. Så lenge EU har merket en regulering som viktig for funksjonen av det indre marked så vil den forbli slik. Et eksempel på det er det tredje postdirektiv. Den rød grønne regjeringen benyttet reservasjonsretten mot dette direktivet. Høyre/FrP-regjeringen ønsker å innføre direktivet. Eneste årsaken til at direktivet ikke har blitt innført under Høyre/FrP-regjeringen er at nå er det Island som holder igjen. Det krever nemlig enstemmighet mellom de tre EØS-landene for at en regulering skal bli innført i EØS-avtalen. Med andre ord vil en bruk av reservasjonsretten kun vare “evig” så lenge skiftende regjeringer er enige om at den gjeldende reguleringen ikke skal tas inn i EØS-avtalen. Sånn sett er også reservasjonsretten en del av handlingsrommet, men mer usikker i varighet hvis målet er å holde reguleringer ute av avtalen. En annen og ubenyttet mulighet er å bruke reservasjonsretten i forbindelse med reguleringer hvor vi i andre tidligere prosesser ikke har fått gjennomslag for tilpasninger og endringer som er viktig for oss. Som en siste mulig forhandlingsprosess før en regulering tas inn i EØS-avtalen. Reservasjonsretten i EØS-avtalen setter opp bestemmelser for hvordan slike forhandlinger skal foregå.

Ved lovgiving i Norge må vi ikke la oss presse av grenser vi tror EØS avtalen innebærer.

Et tredje og viktig element i Norges handlingsrom skjer når lover skal utformes og håndheves i Norge. En utfordring som også EØS-avtalen kan føre med seg er at slike prosesser preges av at man heller legger seg helt på det trygge. Med det så mener jeg at et departement i stede for å forsøke å regulere på en slik måte at vi er sikre på at vi oppnår det vi vil så er man usikker på hva EØS-retten sier og heller skalerer ned omfang og antall tiltak. Dermed legger vi unødige begrensninger på oss selv og gjør handlingsrommet mindre. I enkelte tilfeller vil det også være i Norges interesse å utvide handlingsrommet. Det skjer først gjennom aktivt bruk av det politiske spillerommet vi har, men også gjennom at vi “presser” grensene for hva vi tror er innenfor eller utenfor EØS-retten. I forlengelsen av dette vil også mer forskning og dokumentasjon være viktig. Spesielt om arbeidsmarkedet. Det kan være med på å styrke både kunnskapen om hva vi trenger å regulere, men også hvorfor og hvordan.

Alt i alt er det et betydelig handlingsrom for egne beslutninger.

I forlengelsen av dette spiller også politikerne en viktig rolle. The Economist skrev i sommer om eliten og populistenes rolle i politikken. Hvorfor får populistene så høy oppslutning? Et av svarene, mener det The Economist, er at eliten ikke kan svare populistene fordi eliten er mer opptatt av å respektere de institusjonelle begrensningene de pålegger seg selv. Ikke ulikt eksemplet med departementene ovenfor. Med institusjonelle begrensninger menes i denne sammenheng for eksempel medlemskap i EU eller EØS. Vi har alle hørt det; det kan vi ikke gjøre fordi dette medlemskapet eller denne avtalen hindrer slike handlingsvalg. Noen ganger er det selvfølgelig et faktum at Norge ikke har et handlingsvalg. Men jeg vil påstå at vi i spørsmål om regulering av norsk arbeidsliv har et større handlingsrom enn det vi benytter oss av i dag. På samme måte som at et departement må tørre å foreslå nødvendige reguleringer så må politikere tørre å presse på ovenfor ulike samarbeidspartnere og organisasjoner som Norge er tilsluttet.

Dette er bare noen få eksempler på handlingsrom i forbindelse med EØS-avtalen. Det er med andre ord mer igjen å hente på flere områder når det gjelder handlingsrommet. Det er i Norges interesse at vi bruker dette på best mulig måte og det er et politisk ansvar at det skjer.