Venstre er på full vei inn i en blågrønn regjering. Dette kommer til å gå lett, selv om Grande gjør seg litt kostbar. Venstre kom så vidt over sperregrensen. Dette betyr at flere Stortingsrepresentanter som i dag er aktive ramler ut. For eksempel Sveinung Rotevatn som en sentral «coming man». Disse kan berge seg dersom de kan få komme inn i en Høyre/Frp/Venstre regjering. Så den prosessen  går nok greit.

Så var det Kristelig Folkeparti. De sliter, og de har vært klinkende klare på at de ikke vil støtte samarbeide med en regjering hvor Frp er med. De er nå i møte med de tre andre borgerlige partiene, men jeg har mine sterke tvil om at de kommer fram til noe varig. De vil sikkert ikke felle regjeringa helt med det første, men de vil komme nærmere og nærmere en slik situasjon. Det kryr av saker der partiene på venstresiden mener det samme som Krf, og hvor Høyre og Frp er uenig. Fremmes slike saker vil Krf få valget mellom mellom å stemme for saker de støtter, eller stemme mot saker de støtter for å ikke påføre regjeringen nederlag.

Dette vil føre til to ting. Det ene er at Solberg kommer til å bli lei av å bli stemt ned av opposisjonen. Et kabinettspørsmål kan ligge i kjømda. Det andre er at dette gradvis vil føre til at venstresidepartiene og Krf vil tilnærme seg hverandre.

Kan dette føre til en regjering mellom partier på venstresiden og Krf ?  Kanskje, men også her er det noen uoverensstemmelser å rydde av veien.  Krf vil ikke sitte i regjering med SV og SV vil ikke i regjering med Krf. Her må partene  opptre pragmatisk. Løses problemene de har seg i mellom oppnår alle fordelene ved et regjeringsskifte,  og at Frp ikke lenger sitter i regjering. Derfor bør partiene sterke seg langt. En regjering bestående av AP, SP og Krf med SV, MDG og Rødt som støttepartier bør absolutt gå an å få til. Men da må det sys løsninger som ingen liker innerst inne, men som er gode for alle.