EU og Høyesterett: reisetid er alltid arbeidstid med mindre du reiser fra eller til fast oppmøtested.

Image Credits: Tore Sætre.

Høyesterett har nylig avsagt en dom som konkluderer med at den tiden ansatte bruker på reisetid  til og fra et annet arbeidssted enn det vanlige, er å se på som arbeidstid i lovens forstand.

To gode avgjørelser fra EU om at reisetid er arbeidstid.

Dette er interessant på to måte. For det første er dette en viktig klargjøring i seg sjølv. For det andre er begrunnelsen interessant i det det vises til den såkalte Tyco saken fra EU domstolen i 2015. Her slo retten fast at folk uten fast eller sedvanlig oppmøtested skulle ha både reisen til den første «kunden» regnet som arbeidstid og reisen hjem fra den siste «kunden» regnet som arbeidstid.

Hvor vidt du har fast eller ikke fast oppmøtested skal i henhold til AML 14-6 b) fremgå av arbeidsavtalen:

Dersom det ikke eksisterer noen fast arbeidsplass eller hovedarbeidsplass skal arbeidsavtalen gi opplysning om at arbeidstakeren arbeider på forskjellige steder

NHO har tidligere hevder at den såkalte Tyco dommen er så pass spesiell at den ikke kan legges til grunn i andre tilfeller en det konkrete tilfellet som var oppe. Men nå har både EFTA domstolen og Høyesterett vektlagt dommen i avgjørelsen om “reiser til og fra annet arbeidssted enn det faste”. Jeg synes ikke NHOs argumentasjonen holder .

Dette betyr at vi sitter nå med to avgjørelser hva gjelder arbeidsreiser.

En som sier at ansatte med fast oppmøtested skal ha regnet reisetiden som arbeidsstid dersom de blir bedt om å reise til et annet sted enn det faste.

Og en som sier at ansatte uten fast oppmøtested skal ha reisen til “første kunde” og returen fra “siste kunde” regnet som arbeidstid.

For eksempel en som jobber i Nordsjøen og har i arbeidsavtalen sin at han skal utføre arbeid i Nordsjøen, men aldri vet hvilken plattform han sendes ut til. Vedkomende skal da ha regnet som arbeidstid all den tid vedkommende bruker fra hjemstedet til plattformen selv om det står i tariffavtalen at reisetid ikke regnes som arbeidstid.

Norske domstoler tolker norsk rett. Og så lenge Arbeidstidsdirektivet er implementert i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven har Stortinget forutsatt at reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 er i samsvar med direktivet. Dette betyr at bestemmelsen må tolkes likt som tilsvarende bestemmelse i direktivet. Tariffavtaler som måte stride med dette må også vike. 

Litt mer om reise til annet sted enn det faste.

Hva som er arbeidstid kontra hviletid vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak hvor flere faktorer tas i betraktning.  Arbeidstid og hviletid ikke kan opptre samtidig.

Det er tre element som skal legges til grunn.

• at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold
• at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon
• at arbeidstakeren må arbeide

Den gjelder således ikke i de tilfellene en ansatt får et nytt fast arbeidssted (oppmøtested) slik tilfellet var i den såkalt Kårstø dommen.

Når det gjelder det første elementet – at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold – så vil dette være dekket når en arbeidstaker pålegges å reise for å utføre arbeidsoppgaver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige, og arbeidet er oppgaver arbeidstakeren normalt plikter å gjennomføre.

Det andre elementet – at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon – er dekket om arbeidstaker er i en situasjon der han er rettslig er forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utfør de. For eksempel må følge arbeidsgivers angivelse av reisemåte, overnattingssted etc. Intensiteten i arbeidet har ingen betydning. Høyesterett viser til følgende fra EFTA domstolen:

En arbeidstaker som reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon.

Om det tredje elementet – at arbeidstakeren må arbeide – viser Høyesterett til EFTA domstolen som sier at et pålegg om at en arbeidstaker skal tjenestegjøre på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, nødvendigvis vil medføre at arbeidstakeren fratas muligheten til å bestemme pendleavstand. Det er også på det rene at det ikke er noe krav til at det skal ha vært utført aktivt arbeid. Høyesterett sitere videre fra EFTA domstolen:

Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være ‘i arbeid’ etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

Arbeidstaker uten fast oppmøtested i Tyco saken.

Tyco saken fra 2015 gjaldt om ansatte uten et fast bestemt oppmøtested kulle ha regnet reisetiden som arbeidstid. Først til Genaralsdvokaten i EU som side dette om at reisetiden i Tyco ikke ble regnet som arbeidstid.

Manglende medregning som »arbejdstid«, som omhandlet i artikel 2, stk. 1, i direktiv 2003/88, af den tid, som mobile arbejdstagere bruger på transport fra deres bopæl til den første kunde anvist af arbejdsgiveren og fra den sidste kunde anvist af arbejdsgiveren til deres bopæl, er efter min opfattelse i strid med dette direktiv, da de tre kriterier opstillet i definitionen i denne bestemmelse er opfyldt.

Arbejdstagerne kører nemlig ud til de kunder, som arbejdsgiveren har anvist, for at udføre opgaver for arbejdsgiveren. Som Federación de Servicios Privados del sindicato Comisiones Obreras og Europa-Kommissionen har bemærket, står disse arbejdstagere til arbejdsgiverens rådighed, eftersom de ruter, de kører, og de afstande, de tilbagelægger, udelukkende anvises af arbejdsgiveren. Arbejdstagerne er endvidere, når de tilbagelægger disse strækninger, underlagt deres arbejdsgivers autoritet, idet arbejdstagerne, såfremt arbejdsgiveren beslutter at ændre rækkefølgen af de enkelte kunder eller at aflyse et møde, er forpligtede til at følge sådanne anvisninger og køre til den næste kunde i henhold til en ny køreplan fastlagt af arbejdsgiveren. På turen hjem til deres bopæl sidst på dagen kan arbejdsgiveren ligeledes kræve, at arbejdstagerne om nødvendigt besøger en ekstra kunde

Det som generaladvokaten her sier ble senere resultatet i EU domstolen.

Jeg vil anbefale folk å se gjennom arbeidsavtalene sine. Står der at du har fast oppmøtested eller du i praksis har et fast oppmøtested, ja så skall all den tid som går med til reiser når du blir beordret å dra til et alternativ oppmøtested,  regnes som arbeidstid. I så fall kommer hviletidsbestemmelsene også til anvendelse.

Står der i arbeidsavtalen at du ikke har noe fast oppmøtested, eller det i praksis er slik,  så skal reisetiden til jobb og fra jobb regnes som arbeidstid.

Skulle tariffavtalen si noe annet om reisetid enn det som tår ovenfor, så er det tariffavtalen som er feil og må korrigeres. Den kan ikke være i strid med norsk lov selv om loven er hentet fra EU-retten.

Bli med i Facebookgruppen Ja til EØS