Anklager mente at eksponeringer fra et langt yrkesliv var årsaken. For en lekmann, med erfaring fra industrien vedkommende jobbet hadde jobbet i, virket saken opplagt. Han fortjener en oppreisning!

Jo, ganske riktig. De store selskapene, med ubegrensede økonomiske muskler i forhold til anklageren, vant denne gangen også. Det er Davids kamp mot pengemakta Goliat. Igjen. Men de som har lest historien om David, vil jo kanskje innvende at David vant? Og det er ganske riktig. Moralen i den historien, var at en underlegen part kan vinne. Om man har hjelp. David hadde i følge historien både folket, og vår herre i ryggen. Så det gikk bra. Han seiret! Moralen er at når styrkeforholdene er asymmetriske, trenger den svake parten hjelp for å vinne frem.

#Metoo handler også om maktmisbruk

Den pågående #meetoo kampanjen handler også om dette. Når en maktperson misbruker sin makt ovenfor en «på grasrota», er det lite offeret kan gjøre. Å melde fra straffer seg, og vedkommende har hele bevisbyrden. Hvordan kan man da vinne frem? I den kampen har de sosiale mediene vært svaret. Plutselig ble det tungen på vektskålen, for den underlegne parten.

Få steder er maktforholdene så asymmetriske som i arbeidslivet. Arbeidsgiveren sender arbeidstakere ut i et arbeidsmiljø. Man vet ofte ikke hva man utsettes for, og arbeidstakeren bærer all risiko om det skulle vise seg at miljøet er skadelig. Blir man skadet, er det arbeidstakeren som har all bevisbyrden, og i sitter tilbake med en ødelagt helse. Men å bevise at det er på grunn av eksponering i arbeidslivet, det er utrolig vanskelig.

Våre forfedre var mye. Men de var også kloke. Når de sloss frem den Norske modellen, visste de disse tingene. Man måtte utjevne styrkeforholdet mellom partene. Kanskje var det nettopp Bibelens historie, om David og Goliat, som inspirerte dem til å konstruere trepartssamarbeidet? Hva vet jeg. Men det handler om å utligne styrkeforhold. Slik at også den svake parten har en real mulighet for rettferdighet. Graden av rettferdighet skal ikke bestemmes av tykkelsen på lommebøkene.

Trepartssamarbeidet hviler på at vi har sterke myndigheter

For det er det trepartssamarbeidet handler om. Arbeidstakersiden er i utgangspunktet underlegen arbeidsgiversiden. Ikke minst i dag, når multinasjonale selskaper står på den ene siden og arbeidstakerorganisasjoner står på den andre siden. Arbeidstakersiden bygger sine organisasjoner på kraften i felleskapet, og frivillig engasjement på grasroten. I det andre hjørnet står armeer av jurister, forskere og bedriftspsykologer. Kampen foregår ofte i rettsvesenet. Da trenger man en sterk tredje part. Altså myndigheter og tilsyn. Men hvor har det blitt av dem?

Hva gjør vi når pengemakta grisebanker David.

I petroleumsvirksomheten er det Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet som representerer den tredje parten i praksis. Men spiller de en aktiv rolle? Petroleumstilsynet snakker ikke lenger om tre parter. Men om to parter. Det er partene i arbeidslivet som skal ordne opp. Men til syvende og sist, så er det regjeringen og departementene som har ansvaret. Hvor er Olje- og Energiminister Terje Søviknes og Arbeid- og Sosialminister, Anniken Haugli?

De har alle plassert seg selv utenfor ringen. Som passive tilskuere står de å ser på, imens Goliat grisebanker David.

Eller er de mest opptatt av å dekke over maktovergrep i egne rekker?

Hva gjør vi med det?