I forbindelse med dette kom jeg over en god artikkel fra Ukeavisen Ledelse der de hadde et intervju med Trond Stang, advokat og partner i advokatselskapet Schjødt.

Se forøvrig denne linken: Ukeavisen ledelse om grensene for ytringsfrihet i Arbeidslivet

Som det står innledningsvis: I utgangspunktet er det ytringsfrihet i arbeidsforhold, men den kan begrenses av taushetsplikt, lojalitetsplikt og regler i arbeidsmiljøloven.

Men la oss se litt nærmere på disse tingene. La oss bruke ett stort statlig selskap som eksempel, da passer det godt med NSB. NSB ble i 1989 splittet opp i flere deler, der f.eks ansvaret for sporene ligger under Jernbaneverket, og togdriften er NSB sitt ansvar. Men i dette tenkte eksempelet ser vi for oss at ting er som før 1989.

Se forøvrig:  Om NSB

Se for deg følgende scenario: På en togstrekning med enkle spor, er det tekniske systemet gammelt og utdatert. Ikke minst alarmanlegget. Det er tidvis mye feil, både på signalanlegget og på sporveksler. Man har heller ikke togradio installert, så den eneste måten for toglederen på togledersentralen å kommunisere med mannskapet på toget, er via mobiltelefon. Man har også dårlige rutiner for å ajourføre telefonlistene, slik at man til enhver tid har tilgang til de rette numrene. På toppen av det hele har man forenklet avgangs prosedyren. Antageligvis for å spare noen kroner. Med andre ord har man en økt fare for at to motgående tog kan kollidere. Man har svekkelser i de tekniske, operasjonelle og organisatoriske barrièrene.som skal forhindre ulykker.

Hva forventes av selskapet, eierne, tilsynsmyndigheter og ansatte ?

Ansvaret for at risikoen i virksomheten er på et tilfredsstillende nivå, ligger til syvende og sist på øverste leder. Ansvar kan ikke delegeres. Men alle ansatte i selskapet har et ansvar for å se til at man driver forsvarlig. Blir man oppmerksom på uheldige forhold, må man enten ta tak i det selv, eller melde fra til noen som kan vurdere forholdene og iverksette tiltak. Organisasjonsgraden i NSB er høy, og man har et godt utbygd tillitsmannsapparat og en godt utviklet vernetjeneste.

De tillitsvalgte har selvfølgelig et særlig ansvar for å bidra til at risikoen holdes på et akseptabelt nivå. Sammen med ledelsen. Men alle ansatte har ett ansvar. Først og fremst for å melde fra til nærmeste leder. I praksis vil det være klokt og naturlig å også bruke verneaksen og tillitsmannsaksen, for å sette utfordringene på agendaen, via de ulike formelle samarbeidsarenaene. Det kan være Kontaktmøter, Arbeidsmiljøutvalg, Bedriftsutvalg og andre slike arenaer.

Om man ikke lykkes med å komme til enighet, og å få løst utfordringene, kan man bringe saken inn til tilsynsmyndighetene. I dette tilfellet vil det være Statens Jernbanetilsyn, som da er tilsynsmyndigheten til departementet, som er ansvarlig for landets jernbaner, altså Samferdselsdepartementet.

Dette er den «hellige» treenigheten i samfunnet vårt. De tre partene i arbeidslivet og trepartsamarbeidet er bærebjelken i det man kaller «Den Norske Modellen».

Men hva om man ikke når frem de normale veiene.

Men hva om man ikke når frem via de normale veiene? Kan en ansatt i så fall benytte seg av ytringsfriheten han har ifølge Grunnloven, og bruke media, for å få satt fokus på uheldige forhold? Det har vært flere slike saker oppigjennom årene. Og svært ofte rammes varsleren av disiplinære reaksjoner. Som Trond Stang viser til, er det da ofte lojalitetsplikten og bedriftens styringsrett som man viser til, selv om dette er begreper som ikke er direkte hjemlet i lov.

Men om vi ser på eksempelet med NSB over: Hvem skal de ansatte være lojal mot? Selskapets ledelse eller eierne? Om selskapet driver på en slik måte, at det går ut over eiernes interesser, burde vel en ansatt som sier ifra og er illojal om det være på «trygg grunn»? Det skulle man tro. Men praksis har vist at det ikke nødvendigvis alltid er slik.

Men hva er følgene om to tog kolliderer? Det er dessverre en del slike ulykker. I Norge husker kanskje de fleste den såkalte Åsta ulykken.

Se forøvrig: Om Årstad ulykken

Etter ulykken satte man ned en gransknings kommisjon. Her er konklusjonen:

Kommisjonen konkluderte med at «Åsta-ulykken fikk skje fordi det i Jernbaneverket var grunnleggende mangler i sikkerhetstenkningen og sikkerhetsstyringen som innebar at det mangelfulle sikkerhetsnivået på strekningen til dels ikke ble oppdaget og uansett ikke fulgt opp. Disse grunnleggende mangler i sikkerhetsstyringen omfatter alle de deler av Jernbaneverkets virksomhet som Kommisjonen har sett på og er derfor å betrakte som en alvorlig systemfeil.» og at «Etter Kommisjonens oppfatning må den direkte årsak til ulykken enten knytte seg til feil i signalanlegget eller at det forelå en menneskelig feilhandling.», men at «Kommisjonen kan ikke med sikkerhet forklare den direkte årsaken til ulykken 4. januar. Hverken signalfeil eller menneskelig feilhandling kan utelukkes som årsak.»

Her har ikke trepartssammarbeidet fungert  Man har ikke klart å følge opp kjente svekkelser.

Hadde det ikke vært bedre at noen var illojale

Kanskje skulle en varsler ha stått frem i media, for å få sett rett fokus på utfordringene, og slik forhindret katastrofen? Da hadde samfunnet, altså eierne, vært skånet for store omkostninger. Først og fremst hadde 19 menneskeliv og mye menneskelig lidelse vært unngått. Men man hadde også sluppet store økonomiske omkostninger.

Men paradokset er, at en slik tenkt varsler, antageligvis hadde blitt straffet for illojalitet med disiplinære reaksjoner.

Fordi han ikke har vært lojal mot systemet som ikke fungerer.

Kan vi ha det slik?