Det grusomme ACER

I Trg republike 3, 1000 Ljubljana, Slovenia, holder et av de mest «fryktede» EU-miljøene til. Iallefall ifølge enkelte nei til EU folk. Bilde viser kontorbygget hvor de 120 ansatte i ACER (Byrået for samarbeid mellom energiregulatorer) holder til. Byrået spiller en svært viktig rolle i den pågående klimaomleggingen som EU har satt gang. Mange motstandere av ACER mener derimot at byrået svekker den nasjonale selvråderetten, ikke bare i Norge, men også i EU, og det er derfor er et byrå vi må holde oss unna.

ACERs hovedoppgave er å fremme samarbeid over landegrensene for å utnytte energiressursene best mulig. Både strøm og gass. Norge har vært med siden byrået ble etablert i 2010. Først som observatør frem til 2018. Deretter ble vi formelt tilknyttet ACER gjennom EØS-avtalen, men vi er fortsatt bare observatører uten stemmerett. Vi deltar i alt, men beslutningsmakten ligger hos EU-landene. Vi er det landet som man ikke trenger å ha kontakt med når man skal finne et beslutningsdyktig flertall.

Motstanden handler ikke nødvendigvis om ACER i seg selv, men om troen på at hvis Norge trekker seg ut av energisamarbeidet i Europa, spesielt innen strøm, vil det styrke motstanden mot EØS-avtalen. I realiteten er motstanden mot ACER en del av kampen mot EØS. Denne strategien har til en viss grad lyktes, fordi mange har latt seg overbevise om at medlemskap i ACER vil undergrave norsk selvstyre, føre til flere utenlandskabler og øke strømprisene. Når dette oppfattes som en trussel, er det forståelig at noen frykter ACER.

Men hva med gass? Dette aspektet får ofte mindre oppmerksomhet i debatten. Det hevdes ofte at Norge klarer seg godt uten EU, og at EU er avhengig av norsk gass og fisk. Argumentet: «Hva skulle de gjort uten oss?» er ofte brukt. Ser vi på situasjonen etter at Russland reduserte gasseksporten til Europa i begynnelsen av Ukraina-krigen, kan dette virke troverdig. Over natten måtte EU finne nye gassløsninger for å holde økonomien i gang. De klarte det ved å bygge ut ny infrastruktur, utvidelse av lagerkapasitet, nye LNG-anlegg, energieffektivisering og økt gassimport fra land som USA, Qatar, Nigeria, Libya, Algeri og, ikke minst fra Norge. I dag er Norge den største gassleverandøren til EU, og EU har hatt stort behov for oss. Men dette har ikke vært gratis for dem.

I 2022 eksporterte Norge 122 milliarder kubikkmeter gass til Europa, en økning på omtrent 6 % sammenlignet med et normalår. Selv om volumet økte noe, var det inntektene som vokste mest. I 2022 var inntektene våre fra gasseksport til EU på 1.500 milliarder kroner. I et normalår ville de ha lagt på rundt 220 milliarder. Dette viser at vi har tatt oss godt betalt. EU fikk 6 prosent mer gass. Vi fikk 650 prosent mer betalt. Vi fikk godt betalt for strømmen vår også, men 45 milliarder kan ikke måle seg med 1500 milliarder. Den europeiske snuoperasjonen har vært et mesterstykke, men det har kostet. 

Men det er ikke sikkert at EU for alltid vil være like avhengig av norsk gass. Hva ses i krytallkula. Mange vil kanskje mene at det beste for Norge vil være om EU har vansker med å få fatt i gass. Da vil vi kunne selge til høye priser, og aktiviteten på sokkelen vil holde seg høy. Det kan bli slik. Men det kan og bli slik:

• EU har bygd ut mye ny infrastruktur og den kapasitetsøkningen dette gir er stor nok til å ta imot like store gassmengder som hele den norske eksporten til EU.
• Energieffektiviseringen i EU går for fullt og behovet for gass vil bli redusert.
• I dag er Norge EUs største gassleverandør. Men allerede til neste år vil EUs import på langtids LNG kontrakter være større en norsk rørgass.
• Boikotten av russisk gass gjelder ikke LNG, og importen fra Russland øker. EU får idag mer LNG fra Russland enn fra USA. De får også fortsatt små mengder av rørgass.
• Krigen med Ukraine blir ikke kronisk. Og alle de 10-15 rørledningene som går fra Russland til Europa ligger der fortsatt.
• EU har vedtatt at de skal fase ut russisk gass fremover. Det er en beslutning som kan gjøres om. Velger de å starte opp med gasskjøp fra Russland blir det et stort overskudd på gass i Europa og det blir en hard kamp om hvem som skal få levere de resterende volumene. EU vil gjøre mye for å slippe å betale ekstrempriser for gassen.

Poenget mitt er selv om det er et stort behov for gass til Europa, kan dette bilde snu seg fort. I en slik situasjon har Norge alt å vinne på å komme oss inn i EU. Noe av det mest idiotiske vi kan finne på er å melde oss ut av ACER som mange ivrer for. Til og med folk som jobber på sokkelen har jeg hørt hevde det. Et organ som har en nøkkelrolle i overvåking av gass- og energimarkedene, samt koordinering av energiflyten i EU, melder man seg ikke ut av. Om noen år er EUs egenproduksjon av gass ferdig. Om Norge da kunne gått inn i en nøkkelrolle som intern leverandør i EU, hadde det tjent oss.