Som enkeltnasjon har ikke Norge den størrelsen eller posisjonen som kreves for å være standardsetter.

Image Credits: European Union.

Et ofte hørt utsagn er at Norge er en liten og åpen økonomi. Dette er en anerkjennelse av at Norge er avhengig av både import og eksport. For eksempel eksporterer vi en mye større andel av våre varer og tjenester sammenlignet med en rekke andre større økonomier som for eksempel USA og Japan.

Norske bedrifter deltar i globale verdikjeder

For Norge utgjør eksporten en stor andel av vår økonomi og er viktig for finansieringen av vår velferd. Et annet lite nevnt element er at også norske virksomheter deltar i globale verdikjeder. Det at vi er tjent med at det produseres varer etter felles regler og at dette sparer tid og kostander for norske virksomheter som importerer innsatsvarer til egen produksjon.

Vi kan ikke sette standarden for internasjonal handel og samarbeid

Samtidig er det en anerkjennelse av at vi som enkeltnasjon har ikke den størrelsen eller posisjonen det kreves for å kunne være standardsetter for internasjonal handel og samarbeid. Dette gjør vi best i samarbeid med andre land og gjennom internasjonale og regionale organisasjoner. Det er i Norges interesse at det finnes regler og institusjoner som kan håndheve de reglene og standardene vi er enige om, være seg i det europeiske eller globale markedet. Alternativet er det jo Donald Trump som er den største forkjemperen for i dag. Nemlig den største og sterkeste rett på bekostning av andre.

Vår eksport til EU handler ikke bare om EØS avtalen

Det er først og fremst Norges eksport til EU-landene mange tenker på når de snakker om betydningen av EØS-avtalen. Men samarbeid i Europa handler om mye mer enn bare markedsadgang og økonomi. De internasjonale utfordringene er i dag på mange områder mer grenseoverskridende og konsekvensene kjenner ofte ingen landegrenser. Den mest nærliggende løsningen er mer internasjonalt samarbeid og ikke mindre.

De åpenbare utfordringene er klima, miljø, migrasjon og sikkerhet. Norge ligger i mange av disse sakene tett på EUs politikk. Dette skjer fordi vi i hovedsak har felles interesser og et felles verdigrunnlag. Både Norge og EU er tjent med at vi finner felles løsninger på de utfordringer vi står ovenfor.

Hvem skal regulere den teknologiske utviklingen om ikke EU?

Et område som har blitt, og som kommer til å bli enda viktigere å regulere, er den teknologiske utviklingen. Som privatperson er kanskje det viktigste området i denne sammenheng å sikre personvernet i et mer åpent og grenseoverskridende marked hvor dataflyt, datalagring og bruk av personlig informasjon har blitt en handelsvare. Dette må nok gjøres både nasjonalt og internasjonalt. Men internasjonalt er kanskje den viktigste siden all den tid vår teknologiske aktivitet, og hvordan den lagres og brukes, i liten grad kjenner landegrenser.

Da blir jo spørsmålet; hvordan skal dette kunne reguleres om det ikke skulle skje gjennom en mest mulig grensekryssende regulering? Hvilke aktører i Europa skulle gjøre dette hvis EU ikke gjorde det? EU er, tross kritikken rundt prosesser som for eksempel TTIP, en forkjemper for et godt personvern og fremmer de interessene som også vi har i denne sammenheng. Dette er bare et av mange områder hvor vi har felles utfordringer og interesser, og hvor vi oppnår fordeler ved å samarbeide med EU. Samtidig kan EU i kraft av sin størrelse og posisjon spille en rolle internasjonalt som Norge alene ikke kan.

Det er vanskelig å overse hva internasjonalt samarbeid og handel betyr for Norge og at dette må baseres på felles regler som respekteres av alle og håndheves av institusjoner som sikrer likebehandling uavhengig av størrelse og betydning.

Laksesaken mellom Norge og EU var et godt eksempel.

Et eksempel på dette var den såkalte laksesaken mellom Norge og EU. EU innførte straffetoll for norsk laks hvorpå Norge tok saken til tvisteløsning i verdenshandelsorganisasjon (WTO). Resultatet ble at EUs straffetoll ble kjent ulovlig i henhold til WTOs regelverk. Dette skjedde ikke fordi Norge var størst eller sterkest, men fordi handelen mellom Norge og EU var basert på felles spilleregler. Spilleregler som ble håndhevet og sikret rettferdig likebehandling mellom to ulike aktører.

Frihandel handler ikke om friest mulig handel

Begrepet frihandel er misvisende. For det handler ikke om friest mulig handel, men om regulert handel. Det er åpenbart sider ved globaliseringen som er negative og de kan rettes opp, men vi må ikke la motstanden mot globaliseringen som vi ser i dag ødelegger det grunnleggende og viktige vi har oppnådd gjennom flere tiår i en rekke ulike avtaler, være seg om handel eller samarbeid. Dette har blitt et viktig element i en tid hvor aktører som USA setter spørsmålstegn ved fremforhandlede internasjonale løsninger og ved internasjonale institusjoner som bygger på samarbeid og respekt for felles regler.

Norge må i tiden fremover i større grad verne om og styrke innsatsen for å sikre de institusjoner og avtaler som vi i dag er avhengige av. Være seg i Europa eller globalt.