Vi er avhengige av handel med EU. EØS-avtalen vårt eneste sikre kort.

Kronikk av Frode Alfheim, Industri Energi,og Marte Gerhardsen, Agenda. Kronikken er hentet fra dagens utgave av Dagsavisen.

Som en liten, åpen økonomi er Norge mer avhengig av handel enn de fleste andre land. Det vi er flinke til å lage, lager vi mye mer av enn vi kan bruke selv. Derfor er vi avhengige av å selge det til andre land. I tillegg er det veldig mye vi trenger som vi ikke produserer selv. Norsk eksport er rundt 40 prosent av BNP. Import pluss eksport som andel av total produksjon, har i flere tiår ligget på mellom 70 og 80 prosent av BNP. Til sammenligning eksporterer et land som USA bare 12,5 prosent. Amerikanernes import utgjør 13 prosent av BNP.

80 prosent av eksporten og 70 prosent av importen er med EU

I tillegg er vi et av landene i verden som har tjent mest på handel de siste tiårene, fordi prisen på det vi selger har økt, mens prisen på det vi kjøper har gått ned. Europa er vår – i særklasse – viktigste handelspartner. Rundt 80 prosent av den totale norske eksporten går til EU, og 70 prosent av importen kommer derfra. Seks av ti eksportarbeidsplasser i Norge bygger på EU-markedet. Siden 1994 er det EØS-avtalen som er grunnlaget for denne handelen, en avtale som har gitt oss enkel og god tilgang til vårt viktigste marked. Dette betyr ikke at det ikke er nødvendig å ha en debatt om fordeler og ulemper ved EØS-avtalen. Det er liten tvil om at EØS har vært positiv for norsk økonomi. Fra 1994 hadde vi god økonomisk vekst. De første tiårene med EØS-avtalen økte sysselsettingen med 25 prosent, andelen arbeidsledige ble halvert, og lønningene for nordmenn flest steg kraftig. Arbeidsinnvandringen fra EU har gjort den økonomiske veksten mulig uten store flaskehalser og kraftig inflasjon. Den uroen vi nå ser rundt EØS-avtalen, handler naturlig nok ikke om gevinstene ved avtalen, men om ulempene. I 2004 ble EU mye større da tidligere østblokk-land ble medlemmer i EU.

Arbeidsinnvandringen har ført til lønnsnedgang

Et av resultatene har vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra land med et lønnsnivå langt under vårt. Resultatet har blant annet vært at flere norske bransjer har fått problemer med lønnspress nedover, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Senter for lønnsdannelse er blant dem som har studerte hvordan innvandring fra Øst-Europa har påvirket lønnsnivået i Norge. Et resultat er lavere lønnsvekst i utsatte bransjer. Allmenngjøring av tariffavtaler har klart å dempe, men ikke fjerne denne negative effekten. Fra 2004 til 2014 resulterte innvandringen i at lønnsutviklingen i byggenæringen ble bremset med 8 prosent. For bygg- og anleggsbransjen samlet var effekten nesten 19 prosent. Disse problemene skyldes imidlertid ikke EØS-avtalen alene. Problemene er også skapt av norske innkjøpere og arbeidsgivere, som ser gjennom fingrene med sosial dumping. I tillegg gjør norske myndigheter altfor lite, og lar problemene vokse.

Det ses gjennom fingrene med sosial dumping og det trenges et krafttak

Vi trenger et skikkelig krafttak mot useriøse aktører. Tankesmien Agenda har tidligere publisert en rapport om det etter hvert omfattende svarte arbeidet som utføres i private, norske hjem. Her er det mye som kan gjøres. Vi bør også vurdere et forbud mot bemanningsbransjen i deler av norsk arbeidsmarked. Bemanningsbyråer har i enkelte sektorer snudd fullstendig opp ned på den norske arbeidslivsmodellen. I vårt system er fast jobb hovedregelen. Det fungerer veldig godt, både for arbeidstakere, produktivitet og omstilling. At vi nå har hele bransjer der de fleste ikke er fast ansatt, kan ikke få lov til å fortsette.

Vi kan forby bemanningsbyråer slik som i Tyskland

Et forbud mot bemanningsbyråer i byggebransjen kan vi innføre uten at det bryter med verken norsk arbeidsmiljølov eller EUs direktiver. De har blant annet gjort det i Tyskland. Dette er en av mange av utfordringer som knyttes til EØS-avtalen, som vi kan løse i Norge. Vi kan også ansvarliggjøre oppdragsgivere for hva som skjer hos underleverandører i mye større grad enn i dag. Det høres kanskje ikke så handlingskraftig ut, men et bedre og utvidet tverrfaglig samarbeidet mellom Arbeidstilsynet og andre etater mot arbeidslivskriminalitet, er viktig. Vi kan stille strengere krav til bruk av lærlinger for å sikre norske fagmiljøer. For norsk industri vil det å miste markedstilgangen til EU være svært, svært alvorlig. Frihandelsavtalen vi hadde før 1994 er gått ut på dato, og det er ikke sannsynlig at vi vil få en bedre avtale i dag enn den vi fikk i 1992. Den gangen var EFTA seks land og EU tolv. I dag består EFTA av Liechtenstein, Island og Norge, mens EU er 27 land. Forhandlingsposisjonen vår er med andre ord betydelig svakere. Og EUs posisjon overfor Storbritannia etter Brexit tyder ikke på at de planlegger å gi ved dørene til de som velger å stå utenfor. I dag er det risikosport på høyt plan å sette EØS-avtalen i spill. Industri Energis landsmøte stilte seg tilnærmet enstemmig bak forslaget om å beholde EØS-avtalen, og i det nye notatet til Tankesmien Agenda om handel, globalisering og det norske arbeidslivet, anbefaler vi det samme. Det er ikke fordi EØS er uten problemer. Det er fordi vi mener at gevinstene ved avtalen er så mye større, og alternativet så mye verre for Norge som helhet. At vi som land ikke har grepet fatt i flere av de mest fremtredende utfordringene i det norske arbeidslivet, skyldes i mange tilfeller ikke EØS-avtalens begrensinger. Det skyldes manglende vilje og evne blant våre egne politikere. Uansett hva vi velger å gjøre, må tiltakene støtte opp under det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet. En solid og sterk fagbevegelse er en forutsetning for at vi skal klare både utstrakt handel, god fordeling og et anstendig arbeidsliv i Norge. Dette er forutsetninger for at handel skal være bærekraftig over tid. «For norsk industri vil det å miste markedstilgangen til EU være svært, svært alvorlig.»

Kronikken som sto i dagens Dagsavisen