Revolusjon: EFTA domstolen slår fast at reisetid blir til arbeidstid.

EFTA domstolen har slått fast at en arbeidstaker som reiser for å gå på jobb et annet sted enn der vedkommende har sitt faste oppmøtested,  skal ha hele reisetiden regnet som som arbeidstid. 

Dommen krever en ny forståelse av AML

Jeg mener denne dommen kan få stor betydning i Norge, og vil medføre en omtolking av Arbeidsmiljøloven. Den såkalte Kårstø dommen kan være problematisk etter dette. I denne sa Norsk Høyesterett at det at de ansatte var under arbeidsgiver styringsrett med tanke på beredskapsfunksjoner under reisetiden inne på anlegget ikke skulle ikke tillegges vekt. Det holder ikke i forhold til EFTA domstolen lenger.

Spørsmålet om hjemmevakt på sokkelen ble også avgjort på et lignende grunnlag for noen år siden. Det er ikke gitt at denne står seg lenger etter EU retten.

Og så er det alle som jobber i havet med formelt oppmøte på base, men som i praksis deretter sendes til en en eller annen plattform. Disse skal ha registrert arbeidstid fra basen eller fra hjemmet.

Eller en Statoil ansatt som skulle reist ut til Gullfaks, men må istedenfor dra til Statfjord, kan ha rett til å få hele reisetiden regnet som arbeidstid. Husk at det er oppholdsperioden som regnes fra heliport, ikke arbeidstiden.

Kun bli meget spennende å se resultatet.

Dommen lyder slik:

  1. Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør “arbeidstid” etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.
  2. Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.
  3. Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

Dommen er basert på artikkel 1 i arbeidstidsdirektivet som lyder slik:

  1. I dette direktivet er det fastsett minstekrav til tryggleik og helse i samband med organisering av arbeidstida.
  2. Dette direktivet skal nyttast på alle sektorar innanfor offentleg og privat verksemd, i medhald av artikkel 2 i direktiv 89/391/EØF, utan at det rører ved artikkel 14, 17, 18 og 19 i dette direktivet.
  3. Definisjonene av arbeidstid og hviletid er fastsatt i direktivet artikkel 2 som følger:
    1. “arbeidstid” [tyder] alle periodar då arbeidstakaren er i arbeid og står til rådvelde for arbeidsgjevaren, og utfører verksemda si eller pliktene sine i samsvar med nasjonal lovgjeving og/eller praksis
    2. “kviletid” [tyder] alle periodar som ikkje er arbeidstid,

Denne dommen kan få stor betydning for mange og ikke bare for politiførstebetjenten i Gaular  som den gjelder konkret.

Bli mottaker av nyhetsbrevet leifsande.no

Nedenfor finner dere de viktigste elementen i selve dommen.

Enhver reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested skal anses begynt og avsluttet på arbeidstakerens bolig eller på hans faste eller sedvanlige oppmøtested, alt etter hva som er mest rimelig etter de aktuelle forhold.

Det annet element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid må stå til arbeidsgivers disposisjon. For at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må han være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren

Intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, og hans produksjon, ikke inngår i de elementer som kjennetegner begrepet “arbeidstid” etter direktivet

Muligheten for arbeidstakerne til å organisere sin tiden uten større begrensninger og til å beskjeftige seg med egne interesser, er imidlertid en faktor som kan vise at den aktuelle tid ikke er “arbeidstid” Det må trekkes et skille mellom situasjoner der arbeidstakerne er pålagt å oppholde seg på arbeidsplassen, og situasjoner der dette ikke er tilfelle. Det er bare når arbeidstakerne kan forlate arbeidsmiljøet i hvileperiodene og fritt og uavbrutt beskjeftige seg med egne interesser, at hvileperiodene kan anses å være effektive og ikke utgjøre “arbeidstid”

En arbeidstaker som reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon

Det tredje element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid også må arbeide. Å kreve at en arbeidstaker skal være til stede på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, vil nødvendigvis medføre at arbeidstakeren fratas muligheten til å bestemme pendleavstand. Det er derfor uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

Om en arbeidstaker er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være “i arbeid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

Ankemotparten har anført at det å inkludere reisetid i begrepet arbeidstid kan føre til uhensiktsmessige resultater. Av hensyn til arbeidstakernes helse og sikkerhet er det imidlertid ikke til å unngå at nødvendig reisetid må inkluderes i begrepet arbeidstid.  Som nevnt i betraktning 4 i fortalen til direktivet, bør dette mål ikke være underordnet rent økonomiske vurderinger.

Imidlertid tillater direktivet unntak fra visse bestemmelser. For eksempel tillater artikkel 18 unntak ved tariffavtaler, blant annet fra artiklene 3 og 5 om daglig og ukentlig hviletid, forutsatt at de berørte arbeidstakere tildeles tilsvarende kompenserende hvileperioder, eller i særlige tilfelle der det av objektive grunner ikke er mulig å tildele slike hvileperioder, at arbeidstakere blir gitt passende vern. Dette ville gi arbeidsgiver en viss grad av fleksibilitet ved oppfyllelsen av direktivets krav. Likevel åpner ikke artikkel 18 for noe unntak med hensyn til definisjonen av arbeidstid i direktivet artikkel 2 nr. 1.