Jeg meldte meg inn i et politisk parti da jeg forstod hvilke parti som jobbet for industriproduksjon i Norge, og hvilke parti som ikke gjorde det. Det hjelper ikke å tro at markedet er en naturlov som sikrer norsk industris konkurransekraft av seg selv. Et parti som skal lykkes med å føre en god industripolitikk må tro på at politikk virker, det må samarbeide med partene i arbeidslivet, og det må fylle den politiske verktøykassen med de rammevilkårene og virkemidlene som trengs for å ha en konkurransekraftig industri.

Kampen om et nytt industrikraftregime

Det gikk for alvor opp for meg da de gamle kraftkontraktene utløp tidlig på totusentallet og vi industriarbeidere kjempet sammen med arbeidsgiverne våre for et nytt industrikraftregime. Fra valgkampen i 2005 og i en årrekke fremover hamret Høyre og FrP budskapet om at dette var umulig innenfor EØS-avtalens rammer. De skulle bli kraftig motbevist.

Den rødgrønne regjeringa var innførte en CO2-kompensasjonsordning for kraftforedlende industri som senket kraftkostnadene, opprettet et klimateknologifond som har ført til massive investeringer over hele landet og lagde en lånegarantiordning for kraftkontrakter. Det var ikke lett å få alt dette på plass. Men evnen til å samarbeide med partene i arbeidslivet i stedet for å bare se begrensninger ble avgjørende.

Høyre og FrP lei av lave strømpriser

Etter at Høyre og FrP vant valget i 2013 har det norske industriskipet blitt satt på en helt annen kurs. Regjeringspartiene hadde knapt kommet i kontorene før forslaget om å kutte CO2-kompensasjonsordningen kom. Heldigvis ble de tvunget i retrett av industriarbeiderne som varslet politisk streik mot forslaget.

I hele perioden er det ført en bevisst politikk for å svekke det desidert viktigste rammevilkåret for kraftforedlende industri; kraftkostnaden. Regjeringa lanserte derfor også i 2016 den nye energimeldingen med det ærlige budskapet om at de var «lei av lav strømpris». Nå skal det føres en politikk for å øke kraftprisen. De som sitter med regninga er vanlige forbrukere, kommunene som får mindre å rutte med til velferd, og industrien. Regjeringa går så langt som å tillate private aktører å bygge utenlandskabler, en politikk som eksporterer vannkraft og importerer høyre strømpriser.

Klimateknologifondet som ble opprettet av den rødgrønne regjeringa og som forvaltes av Enova har riktignok blitt tilført bra med midler i perioden, men også den er nå under angrep fra Høyre og FrP. Olje- og energiminister Terje Søviknes bekreftet i forrige uke at industri i kvotepliktig sektor ikke lenger skal støttes med mindre det er helt ny teknologi, nå er det markedet som skal ordne opp på egen hånd. Dette kom som lyn fra klar himmel. Ingen hadde sett for seg at regjeringa med et pennestrøk ville svekke den enkeltordninga som har vært viktigst og helt avgjørende for at prosessindustrien har gjort store investeringer i en grønnere og mer konkurransekraftig fremtid.

En aktiv industripolitikk

Når det politiske regnskapet skal gjøres opp ser vi hvem som ønsker en aktiv industripolitikk i samarbeid med partene i arbeidslivet, og hvem som ikke gjør det.

Arbeiderpartiets landsmøte vedtok i april en lang rekke industripolitiske virkemidler som kommer til å gjøre norsk industri mer konkurransekraftig og som tilpasser seg en verden der klimagassutslipp må kuttes raskt – det er den kursen som vil gjøre at norsk industri fortsatt skaper arbeidsplasser og verdier i lokalsamfunn over hele landet.

Virkemidlene Arbeiderpartiets landsmøte vedtok står i sterk kontrast til regjeringens politikk. Klimateknologifondet skal styrkes, ikke svekkes. Vannkrafta skal brukes til verdiskaping i Norge, ikke til private utenlandskabler. Staten skal være en aktiv tilrettelegger, ikke en passiv tilskuer. Det er akkurat den kontrasten som førte til at jeg ble politisk aktiv!

Les også: Søviknes må gjerne sloss for høyere kraftpriser, jeg vil sloss for lavere.