Ingen krise i Arbeiderpartiet Martin. Heller ikke i LO, men det skriver jeg om i morgen.

Martin Kolberg er på nytt ute og snakker om full krise i Arbeiderpartiet og i  den sosialdemokratiske bevegelsen. Nå til Klassekampen. Som jeg her sagt før, dette er svært overdrevet. Årsakene til at vi tapte valget er enkle, og har ingenting med en fundamental krise å gjøre. Det vi ser idag i Arbeiderpartiet er overhode ikke en del av det samme som har rammet andre sosialdemokratiske partier i Europa

Går ut fra at det ikke er noen som forventer at et parti skal ligge stødig over 50 prosent av velgermassen i dagens samfunn, slik vi gjord i fordoms tider.  Til det har sosialdemokratiet skapt alt for mang høyrefolk. Men så lenge Sosialdemokratiet klarer å være den ledende politiske kraften,  og det største partiet i de ulike land, så trenges det på ingen måte å rope krise.

Kronikk i Dagbladet av Sigrid Hagerup Melhuus:  Avblås den sosialdemokratiske krisen i Norge

Sosialdemokratiene i Europa

Dessuten er det på langt nær så ille med det Sosialdemokratiske Europa som Kolberg vil ha det til.   Dansk Sosialdemokrati gjør sitt beste valg på en evighet med 34,2 prosent,  Labour i Storbritania får 40,5 prosent med en partileder som er dømt nord og ned før valget. Og i Skottland hvor Labour var dømt til å bli utradert,  har de nå gått fra 1 til 7 representanter parlamentet. I Sverige er vi på veg opp, med min tidligere forbundslederkollega Stafan Løfven ved roret. Meningsmålingene gir nå over 30 prosent.

Sverigedemokratene raser tilbake til “førflyktnigekrise nivå”. Vi er det klart største parti. Dette var den samme situasjonen som vi hadde i Frp sin storhetstid. Da de hadde meningsmålinger opp mot 35 prosent. Idag er de tilbake til et høyt, men likevel mye laver nivå. Blant LOs medlemmer har Frp gått ned fra 22 til 8 prosent ved årets valg.

I Spania kravler vi oss oppover,  og er nå på 26 prosent. Riktignok ser vi Arbeiderpartiet i Tyskland gå tilbake, men de har det ikke så lett etter at de i en fireårsperiode nå har vært juniorpartnere i en regjering hvor Europas mest populære statsleder – Markel – har vært sjef. I Tyskland møter de også opposisjon fra et sterkt høyreradikalt parti – Afd- som har fått vind i seilene på grunn av den sterke innvandringen.

Arbeiderpartiet i Norge er det landet i Europa som har minst grunn til å rope ut om krise. Det at vi taper et valg fordi vi ikke når ut med budskapet endrer ikke dette.Sosialdemokratiet bygger på et klassekompromiss. Kompromisset mellom arbeid og kapital. Vi kan enkelt si at om du tar mer ut i lønn enn bedriften kan tåle, går det galt med bedriften. Du tar derfor ikke ut alt du kan presse eieren til. Det mener eieren også er fornuftig for da får han sitt og kan fortsette og drive bedriften. Dette mener også sosialdemokrater. Da sikres en en god inntektsutvikling, samtidig som man ikke tar ut mer enn at bedrifter overlever eller at eierskapet forrykkes.  Poenget er at så lenge en klarere å levere til arbeiderklassen, samtidig som kapitalen føler de har fått  sitt, så overlever sosialdemokratiet.

Men i en situasjon der marginene minker er det vanskeligere å oppretthold dette. I et Norge som har badet i oljevelstand har det gått greit, men i andre land har det vært verre. Sosialdemokratiet har ikke evnet å levere med sin tradisjonelle politikk. Best ser vi det i Hellas der Sosialdemokratene gikk fra 44 til 4,7 prosent på noen få år fordi de ikke leverte det som folket krevde.  Enda har de ikke kommet opp igjen. Der har vi krise.

Det var ikke Arbeiderpartiet sin politikk som gjord vi tapte valget.

Vi lever til enhver tid i en ny tid. Til alle de som sier Arbeiderpartiet hadde feil politikk i valgkampen og at vi ikke tok ikke opp sakene fagbevegelsen var opptatt av er det å si, det er feil. Vi tok opp de sakene fagbevegelsen er opptatt av. Vi hadde alle de rette sakene, og vi hadde stor støtte for dem i fagbevegelsen. Matchen har ikke vært så god på mange tiår. .

For å si det med  Rune Alne fra Fellesforbundet som sa det slik:  bordet var jo dekket og champagnen sto til kjøling, hvor ble det av festen.

Og ingen var mer klar en Jonas Gahr Støre i et intervju med Dagens Næringsliv før valgkampen når han sier:

“Europeiske sosialdemokrater går ofte i en felle hvor de snakker om symptomene og ikke årsakene til at velgerne gjør opprør.  Vi må tilbake igjen til arbeid – trygget for arbeid og trygghet i arbeid, Vi må holde fast på at vi er partiene for folk som gjør et ærlig arbeid og deres interesser. Det er strategien mot populismen: Å ta hverdagslivet og arbeidet på alvor.

Kunne ikke blitt sagt bedre. Det er dette det dreier seg om. Men vi nådde ikke frem. Hvorfor ikke, det er det vi må diskutere.

Dagens næringsliv: Støre advarer mot sosialdemokratisk felle

 

To viktige grunner til at vi tapte oppslutning i fagbevegelsen var:

1. Mange forbund ga støtte til SV og Sp i tillegg til Arbeiderpartiet.  Dette var med på å signaliserer, stem på et av dem, for fagbevegelsen er det ett fett, vi har støttet alle. Det var disse to partiene som stakk av med AP velgerne i LO.
2. Det andre var at det ble vanskelig å nå frem med argumentasjonen om at vi hadde kampen mot sosial dumping  og et bedre arbeidsliv på topp når vi hele tiden måtte forsvare oss mot Støre sine økonomiske disposisjoner. Dette svekket tilliten til budskapet nettopp overfor de gruppene vi ville nå.  LO og fagbevegelsens forøvrig sine medlemmer.

Jeg er iallfall sikker på at om vi skal nå frem må vi ha svar på alle spørsmålene som reises om partilederens økonomi og være garantert at det ikke kommer flere ubehageligheter. For en ting er jeg sikker på, dette kommer opp igjen.

Jeg har ikke telt hvor mange facebook kommentarer  på siden min jeg kommenterte som gikk på dette, men at det var over hundre er ikke tvil om. Og korrigeringer på sosiale media fra partiet sentralt var totalt fraværende. Vi klarte iallfall ikke å slå tilbake disse påstandene og det var ille med tanke på det som var vårt budskap som Støre uttrykte det : “Vi må tilbake igjen til arbeid – trygget for arbeid og trygghet i arbeid, Vi må holde fast på at vi er partiene for folk som gjør et ærlig arbeid og deres interesser. Det er strategien mot populismen: Å ta hverdagslivet og arbeidet på alvor.”

Ellers er jo LOs medlemmer som andre mennesker. Alle andre forhold som gjorde at en mistet oppslutning slo også inn der. Kollberg peker på alle reformene og forlikene som vi hadde vært med på og måtte ta ansvar for. Det er det ikke vanskelig å være enig i,  men det var ikke så mye å gjøre med når vi kom til valgkampen. Gjort er gjort og, på den ande siden mener jeg flyktningeforliket var gull verd for oss i valgkampen.

Når Kollberg snakker om den manglende ideologiske debatten så synes jeg det er greit. Denne har jo ikke eksistert på mange tiår annet i form at det standpunktet en tar i enkeltsaker. Og den var iallfall ikke mer synlig da Stoltenberg var partileder enn i den tiden Støre har vært det. Statlig eierskap/privat eierskap, fattig/rik, arbeidermakt/kapitalmakt. etc. har ikke vært nevneverdig diskutert. I 1978 var vårt standpunkt at 50 prosent av styrerepresentantene i et AS skulle være valgt av de ansatte. Er det slike saker som etterlyses?

Gjerne en ideologisk debatt i Arbeiderpartiet om hvordan vi møter fremtida.

Om han etterlyser en debatt rundt disse tingen er det ikke meg imot, men å hevde at det ideologiske ståstedet har endret seg de siste årene kjøper ikke jeg. Sosialdemokratiet har endret seg svært mye siden det oppstod, men ikke nevneverdig de siste årene. Det er mange ting vi kunne diskutert, men ikke fordi vi er i en krise, men fordi vi ønsker å bevege oss inn i framtida med en god politikk der ulikheten mellom fattig og rik blir mindre. Og bort fra en krigspolitikk der vi er i lomma på USA. Her mener jeg mange av de gamle sosialdemokratene hadde vridd seg i graven, når vi så hvordan den rødgrønne regjeringa herjet med land i Nord Afrika.