Gjennomsnittsberegning av arbeidstid bare der overordna fagforening har tariffavtale. Godt tiltak mot sosial dumping.

Denne artikkelen om gjennomsnittsberegning av arbeidtid har jeg hatt på trykk i Klassekampen før jul. Leger også ved svar fra Arne Byrkjeflot og mitt tilsvar til han.

Utstasjonerte arbeidstakere

Tariffnemnda har som kjent fattet vedtak om at arbeidsgivere som utstasjoner arbeidstakere i Norge er forpliktet til å betale reise, kost og losji for disse.  Likevel med unntak for reiseutgiftene mellom hjemstedet og norskegrensen. I tidligere vedtak har det vært krevd at også denne delen av reisen skulle betales av arbeidsgiver,  f.eks 8 ganger i året. Mange har vært sinte på grunn av dette og jeg synes også det er grunn til det.  

Det hadde ikke vært nødvendig å endre måten reiseutgiftene skal dekkes på før det nye utstasjoneringsdirektivet er på plass i 2020. Dette vil på flere tariffområder øke lønningene langt mer enn de reiseutgiftene arbeidstakeren vil få mellom grensen og hjemlandet om arbeidsgiveren skulle velge å ikke dekke disse. Dette burde derfor blitt sett på under ett. 

Lokalt ansatte EØS borgere 

Det er imidlertid ikke her vi har den største utfordringen. Den har vi når det sendes folk til Norge og de ansettes her på såkalte lokale vilkår. Allmenngjøringsforskriften vil gjelde også for disse, men kravene til arbeidsgiverbetalte utgifter til reise, kost, og losji vil bortfalle da de ikke lenger ses på som utstasjonerte. De blir sett på som vanlige nordmenn som bor et kvarter fra arbeidsplassen. Og nordmenn som bor et kvarter fra arbeidsplassen må som kjent selv sørge for reiseutgifter til og fra arbeid og selv holde seg med mat og bolig.

Når disse arbeidstakerne reiser hjem så fremstilles de ikke som pendlere, men som lokalt ansatte som har jobbet mange timer i en periode som så velger å avspasere disse timene hjemme hos familien ut fra et personlig valg. Derfor kalles det ikke arbeidspendling, men frivillig pendling eller avspasering. 

Sosial dumping satt i system, men kan hindres ved nye krav til gjennomsnittsberegning

Vedkommende kan gå en rotasjon på 4 uker jobb, 2 uker hjemme, 4 uker jobb, 2 uker hjemme.  Sett utenfra er det umulig å se forskjell på frivillig pendling og arbeidspendling. Rotasjonen er prikk lik.  Men for arbeidsgiveren og arbeidstakeren er det stor forskjell. Arbeidsgiveren slipper å dekke utgifter til reiser, samt oppholdsutgifter. Av disse utgiftene er reiseutgiftene de minst betydelige. Arbeidstakerne taper tilsvarende ved å bli påført kostnader som tar storparten av lønnen. Og når det lages industri av å hente billigere arbeidstakere i Polen og andre steder i EØS  enn det man kan ved å følge reglene i utstasjoneringsdirektivet, så er det helt uakseptabelt. 

Dette er ikke bare sosial dumping, men det er kynisk utnytting av arbeidsfolk. Og det er skammelig er at regjeringen ikke en gang vil erkjenne problemstillingen. 

Nei til EU og EØS på sidelinjen

Det er også ille å se hvor Nei til EU og EØS og deres allierte har kastet seg frempå i denne debatten. Isteden for å gå på regjeringen og kreve endringer,  blir hovedfokuset å fokusere negativt på EØS avtalen. EØS avtalen har rekordstor støtte i det norske folk. Kun 21 prosent er imot den sier siste meningsmåling. Og i og med at 1/4 av den norske befolkningen er LO medlemmer er det all grunn til å tro at støtten i LO også er økende.  Fellesforbundets avd. 5 er ikke hele Norge. Dessuten, skulle man vente med å gjøre noe for å hindre sosial dumping fordi man tror man kan få fjernet EØS avtalen, har man lagt seg på en fullstendig misforstått strategi og bidrar kun til å styrke de kreftene som ikke vil demme opp mot sosial dumping. 

Arbeiderpartiet krever strenger regler for gjennomsnittsberegning

For å få gjort noe med dette problemet har Arbeiderpartiet fremmet et forslag på Stortinget om at dersom det skal lages avspaseringsordninger som baseres på mer enn 10 timer dag, 48 timer per uke i snitt over 8 uker,  og mer en 50 timer en enkelt uke,  så skal bedriften være omfattet av en tariffavtale hvor fagforening med innstillingsrett er part før arbeidsgiverne og de tillitsvalgte  i bedriften skal kunne inngå avtaler som muliggjør  slik avspasering. Dette vil bety at flere bedrifter i bransjen vil bli dekket av landsomfattende tariffavtalen for bransjen, og at alle arbeiderne i bedriften vil få alle de godene som tariffavtalen hjemler. Partene bak overenskomsten vil med større utbredelse av overenskomsten være bedre i stand til å løse problemstillingene i bransjen i forbindelse med lønnsoppgjørene. 

Også i dag kreves det fagforening ved bedriften før slik avtale kan opprettes, men slik bestemmelsen i Arbeidsmiljøloven utformet er det nok at to personer kaller seg fagforening og går sammen om å inngå en avtale med arbeidsgiverne om gjennomsnittsberegning. Dagens AML bestemmelse er egentlig ingen vits i,  så lenge den kan omgås så lett og ikke stiller krav om at fagforeningene skal være reelle. 

Skulle det likevel være arbeidsplasser der de ansatte ikke ønsker å inngå i et landsomfattende fagforbund,  kan de etter vårt forslag som i dag gå til arbeidstilsynet for å få godkjent en gjennomstintsberegnet ordning. Men da foreslår vi at det kun skal kunne gjelde utstasjonerte arbeidstakere slik de defineres i EUs utstasjoneringsdirektiv.  Da vil arbeidsgiveren måtte betale reise, kost og losji for disse.  

Motta nyhetsbrevet

Bli med i Facebookgruppen Ja til EØS

Svar fra Arne Byrkjeflot

Leif Sande forklarer i sitt innlegg 17. desember på en forståelig måte hvor ille det er at Tariffnemndas vedtak bare allmenngjør reise, kost og losji (RKL) for reiser fra sitt faste arbeidssted i Norge til et annet arbeidssted i Norge. (Å allmenngjøre betyr å lovfeste at alle har krav på reise, kost og losji etter tariffavtalens bestemmelser sjøl om de er uorganiserte.)

Dermed kan en bedrift i Polen eller Litauen sende arbeidstakerne direkte til arbeidsstedet i Norge og slik slippe unna å betale reise, kost og losji. I praksis vil norske tariffbundne bedrifter bli utkonkurrert, og det blir vanskelig å opprettholde tariffavtalens bestemmelser fra 1907.

Vi EØS-motstandere er helt enig med Leif Sande at vi må stille krav. Det er vi EØS-motstandere som har krevd at Norge skal bruke reservasjonsretten og utvide handlingsrommet så langt det lar seg gjøre. Det er EØS-tilhengerne som servilt har fulgt alle EUs ordrer og fortalt at EUs direktiv slett ikke er noe problem.

Men det er vanskelig å forstå at Leif Sandes forslag vil løse problemet. Han og Arbeiderpartiet vil foreslå at bare foreninger med innstillingsrett (del av landsomfattende tariffavtale) skal kunne inngå avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstida ut over arbeidsmiljølovens bestemmelser. Arbeidstilsynet skal også kunne dispensere, men bare for utstasjonerte arbeidstakere slik de defineres i EUs utstasjoneringsdirektiv. Da vil arbeidsgiveren måtte betale kost og losji for disse, ifølge Sande.

Sandes «Colombi egg» er at arbeidsgiverne for å få dispensasjon og for å kunne arbeide lengre dager vil godta at deres arbeidere er arbeidstakere etter definisjonen i EUs utstasjoneringsdirektiv og dermed få dekket reise, kost og losji.

Hvor tar han det fra? Det er jo nettopp utstasjoneringsdirektivet som både Esa og tariffnemnda legger til grunn for sitt syn. De som reiser direkte til sitt arbeidssted er utstasjonerte etter direktivets definisjon. Derfor har de etter Tariffnemndas vedtak krav på minstelønn, men ikke reise, kost og losji.

Sjølsagt er det flott at Ap vil stramme inn på hva som er lovlig gjennomsnittsberegning av arbeidstida. Men det hjelper ikke mot at EU-bedrifter nå full lovlig kan lønne sine arbeidstakere etter lovens minstelønn og i tillegg slippe unna reise, kost og losji. Kanskje må de skifte ut sine arbeidslag litt oftere, om de vil holde seg innenfor loven. Erfaringen er at å bryte lovens arbeidstidsbestemmelser er nesten uten risiko.

Men har Leif Sande et forslag til hvordan vi innenfor EØS-avtalens rammer kan hindre at norske bedrifter som betaler reise, kost og losji blir utkonkurrert?

Mitt svar til Arne Byrkjeflot om hva vi oppnår med strengere krav til gjennomsnittsberegning

Arne Byrkjeflot stiller i Klassekampen 20.12 spørsmål om Arbeiderpartiet kan tette smutthullet som tillater at lokalt ansatte arbeidspendlere fra EØS området ikke får dekket reise, kost og losji (RKL). Vi mener våre forslag vil gjøre det og mere til.  
Det kommer idag to typer arbeidsinnvandrere fra andre EØS land for å jobbe i  Norge og pendle til hjemlandet. De som utstasjoneres i henhold til reglene i Utstasjoneringsdirektivet og de som ansettes lokalt.  
For de som omfattes av utstasjoneringsdirektivet er det minstebestemmelser både i direktivet, arbeidsmiljøloven og gjennom allmenngjøringsforskriften. Det er denne gruppen som før har har hatt betalt reise, kost og losji (RKL) fra arbeidsstedet og hjem, men som nå på grunn av avgjørelse i tariffnemnda har fått dette redusert til å få betalt RKL fra arbeidsstedet til norskegrensen. For denne gruppen kan det gjøres mye innen rammen av utstasjoneringsdirektivet. Tariffnemnda kunne fortsatt ha sagt at offentlig orden tilsier at vi kan bestemme at hele reisen fra arbeidsstedet og hjem skal betales av arbeidsgiver slik Høyesterett sa. Riktignok måtte en ha ha påregnet en sak for Efta domstolen basert på  ESAs innvendinger mot en slik allmenngjøring, men utfallet av en eventuell slik sak er langt fram og kan gå begge veier.  Basert på rettsutviklingen i Europa er det også full anledning til å allmenngjøre lønnssatser som flere ganger utgjør det reisene koster. 
Problemet er imidlertid at etter hvert som allmenngjøringsforskriften forbedres så leter arbeidsgiverens etter smutthull for å komme unna. Det er det som har skjedd når de nå ansetter folk lokalt. Da er arbeidsinnvandrerne per definisjon ikke pendlere lenger og har ikke retter etter de allmenngjorte bestemmelsene som skal dekke pendlere. Hjemreisen er sett på som en fritidsreise den ansatte finner på selv selv om den ikke er det. 
Vår forslag går på at kun fagforening med innstillingsrett skal ha anledning til å avtale gjennomsnittlig arbeidstid. Slik avtale er en nødt til å inngå uansett om det er arbeidsreiser eller fritidsreiser for å få det til å gå opp rent praktisk. Man må ha muligheten til å jobbe mer enn 8 timer dag 5 dager i uka for å få timer nok til å  avspaser i flere uker hjemme. Med forslaget tvinger man frem at det kun er de tillitsvalgte i tariffbundne bedrifter som kan inngå slik avtale. Dette styrker organisasjonsgraden og det kan ikke opprettes slik avtale dersom klubben sier nei. Er bedriftene tariffbundne er partene på bedriftene eller sentralt i posisjon til å avtale hva som skal gjelde. 
Så kan det være lokalt ansatte arbeidsinnvandre som jobber i bedrifter som ikke er tariffbundne. Disse mener vi arbeidstilsynet må ha kompetanse til å godkjenne gjennomsnittsberegning av arbeidstid for. Men da skal det være et vilkår at det er snakk om utstasjonerte arbeidstakere. Arbeidstilsynet har ingenting med å gi dispensasjoner fra AML for lokalt ansatte sine fritidsreiser. Disse vil da bli sett på som arbeidspendlere og ha rett på de ytelsene som tilkommer dem etter utstasjoneringsdirektivet og allmenngjøringsforskriften. De kan ikke lenger komme seg unna disse bestemmelsene. 
Avslutningsvis. Det kan også innføres en to-trinnsallmenngjøring. Dette innebærer for det første at man bruke alle de muligheten som ligger i utstasjoneringsdirektivet til å få gode vilkår for utstasjonerte arbeidere. Dette blir trinn en. Trinn to blir å allmenngjøre hele eller større deler av tariffavtalen. For den del alt som står og mere til. Dette vil dekke alle unntatt de utstasjonerte. Det vil således dekke lokalt ansatte arbeidspendlere, samt nordmenn. EU reglene hindrer ikke dette så sant man ikke forskjellsbehandler ut fra nasjonalitet. Det betyr at norske arbeidstakere heller ikke vil få lov å drive sosial dumping