Flott 1-mai feiring på Tysnes, i Mandelhuset på Våge

I år var eg 1-mai talar på Tysnes. God stemning og hyggelig prat rundt bordet i Mandelhuset. Eigaren av restauranten er kommunestyremedlem for Arbeiderpartiet så vi var i trygge hender. Leiar i Tysnes Arbeiderparti Anne Merete Fjellstad opna og ønskte velkommen, eg heldt hovedtalen og Rolf Simonsen, leiar i Fagforbundet på Tysnes heldt solidaritetsappell og snakka om Norsk Folkehjelps solidaritetsarbeid.  Og etterpå drøs med betasuppe, ekte vestlandskost. 

I talen min la eg vekt på at det framleis er viktig med 1 mai og at me har mykje å takke forfedrende for. Mellom anna sa eg det slik:    

Eg er med i eit parti med ein stolt historie.  Eg er ein del av ein bevegelse som har hatt som prosjekt at alle skal ha dei same muligheitene, og kor alle skal få oppleva fellesskapet og kunna leva i trygge samfunn. Det er ei historie me må væra audmjuke i forhold til. Fordi det har kosta mykje for mange å kjempa for dei muligheitene som me har fått i livet. 

Då snakkar eg om dei første arbeidarane som gjekk til streik fordi dei ikkje fant seg i å stå med lua i handa inne på direktørens rom.

Då snakkar eg om dei kvinnene som sloss for stemmerett, som kravde me vi skulle ha de same rettigheitane, og som stod på barrikadane for at kvinner skal få bestemma over eigen kropp.

Det var ikkje lett å gå i front. Men pionerane skulle bare visst kor takknemlige me som har kome etter, er. Og kanskje den beste måten me kan visa denne takksemda på, er å sjølv stå opp for dei som treng det.  Og det er derfor me er her i dag. For å sei at det er nettopp det me er.

Tjenestepensjon frå 1 krone

Eg snakka også om årets lønnsoppgjer, men mest om samarbeidet med Arbeiderpartiet. Med ein gong LO måtte gi seg på kravet om pensjon frå første krone utan å måtte gå til streik,  steppa Arbeiderpartiet inn og sa «vi tar det lovveien» Fordi det handlar om sosial rettferd.

Kravet er svært viktig. I dag må ein tjene over 90. 000 for å få opptjening i Obligatorisk Tjenestepensjon.

Når folk i private bedrifter ikke er sikra pensjon fra første krone og første time, rammar det dei med lausast tilknytning til arbeidslivet. Det rammar ungdom, folk i små stillinger og dei som tjener dårligast. Men også arbeidstakarar med alminnelige lønninger får lite i tjenestepensjon som følgje av dette. Arbeiderpartiet kjem ikkje  til å gi seg på dette

Eg snakka også om kontrasten til den regjeringa vi fekk i vinter og som sa nei til auka frådrag i fagforeningskontingenten, fordi dei prioriterte pengane til tilbakebetaling av valgstøtta frå sine rike onklar i form av skatteletter.

Det er djupe forskjellar i verdisyn mellom oss og dei. Desse partiene kjem aldri til å bli noko arbeiderparti slik dei sjølv hevdar. 

  • Fordi det er vi som er arbeidstakeranes parti. 
  • Fordi det er vi som tek arbeidstakarane sitt parti. 
  • Og fordi det er vi som sier klart nei til økt utrygghet i arbeidslivet!

 

Tysnes er en velferdskommune.

Velferdsstaten handler om våre velferdskommuner.  Det er i kommunane velferdsstaten vert bygd. Tysnes er en velferdskommune. Dei har ikke private barnehager og dei har gode omsorgstjenester. Men dere som andre har dei problem med mykje deltid blant kommunalt ansatte. Dette gjeldt alle kommunar. Det er en av de tingene Arbeiderpartiet er opptatt av å få gjort noe med. Det har vært snakket alt for lenge om problemet, uten at allverden har skjedd. 

Arbeiderpartiet gjorde et fantastisk lokalvalg sist, og har over 200 ordførere over hele landet. Vi har sett kommunar der dette har ført til et skredd av gode reformer. 

Men vi ser også klare tegn på  at regjeringen  prioriterer kommuneøkonomien ned. Dette gjer handlingsrommet i kommunane mindre. Og det vi gjerne ville ha gjennomført vert stoppa av regjeringa sin nedskjeringspolitikk. 

I og med at vi set med flertall i så mange kommuner kjem regjeringen og høyrepartiene til å legge all skyld på arbeiderpartiet, dersom det må spares i viktige velferdstilbud. Da må våre ordførere og lokalpolitikere ha evne å slå tilbake, evne å si tydelig ifra om at regjeringa sine nedskjæringer er regjeringa sitt ansvar, og at når dette hindrar oss i å bygge gode kommunar så må dei ikkje komma å skulda på oss. Og det er eg trygg på vert gjort. 

Regjeringa svikta oljesektoren

Ein av de tinga eg la speilt vekt på er oljesektoren og eg sa det slik:

I 2013/2014 fikk vi nedturen i oljesektoren. Flere hundre tusen vart ramma. Regjeringa skulda på internasjonale forhold og toa hendene. De ville ikke ta ansvar. 

Ingen kan skulde dem for nedgang i oljeprisene, men korleis  krisen ble møtt må dei ta ansvar for. Og som et mønster på god håndtering står framleis dei raudgrøne si handtering av finanskrisa i 2008 som også var internasjonal. 

Tvert om sto Solberg sto frem på TV i nyttårstalen sin i 2015 og nærmast avskreiv hele oljeveerksemda på denne måten: 

Vi har lenge visst at oljeaktiviteten en dag ville passere toppen. Mye tyder på at det nå har skjedd. Nye næringer må bidra mer til å bære velferds-ordningene og løfte landet vårt videre. Da må vi gjøre det mer lønnsomt å investere i nye norske arbeidsplasser. Vi må bli bedre på å skape nytt.

Det har ikke blitt skapt noko nytt, men oljeprisen har gått opp igjen takka være våre venner i OPEC. Oppgangen tar sjølvsagt regjeringen ansvar for, seinast idag i Dagbladet. Men nedgangen vil dei ikkje ha ansvaret for.  Kor mykje dumt går det an å sei. 

Tenk hvor mye bedre det kunne ha vore idag om regjeringen hadde møtt oljenedturen på en skikkelig måte. Sagt som vi i fagbevegelsen, at dette er ei syklisk næring, den kjem opp igjen vi må holde på folka, videreutdanna dei,  slik at vi er bedre skodd for oppturen som vi veit kommer.  Men industriens omkvedet med regjeringens støtte var ut, ut, ut, her skulle skjæras til beinet.  Nå er vi snart  tilbake til det andre omkvedet:  vi får ikke tak i folk, hvor skal vi få folk ifra, ungdommen velger ikke lenger oljevirksomheten.  Aldri har verden brukt så mye olje som idag. 

Tysnesbladet om 1-mai

EØS og ACER

Eg var og innom EØS avtalen og Acer.  Som tilhengar av EØS og EU syntes eg ikkje eg kunne la vær å sei noko om dette, men må også innrømma at Acer og EØS er vanskelege tema på grunn av dei interne motsetjingane.  Dei aller fleste forbetringane i arbeidsmiljøloven har komme via EU direktiv så eg rekna opp dei områda EU har hjelpt oss til å få på plass eit betre arbeidsmiljø.

Reglar i forbindelse med masseoppsigelsar har vi fått, likelønn, rettigheiter ved konkurs, vern for gravide arbeidstakarar, arbeidstid, arbeidsmiljø, anti-diskriminering, rettigheiter for deltidsansatte, vikarer, midlertidige ansettelse og ferie og konsernfaglig samarbeid og ikke minst virksomheitsoverdragelse. Her har retten til stilling i det overtakende foretaket, og retten til å ta med individuelle tariffestede vilkår vært unikt.

Men partiene på sentrum-venstresiden har vært uenig om EØS i 25 år. Tidligere i vår ble samholdet satt på prøve, da mange engasjerte seg sterkt i saken om Acer og EUs tredje energimarkedspakke.

Vi endte opp med en løsning som jeg mener ble svært bra. Og både de som var imot og de av oss som var for bør kunne være fornøyd med resultatet. Arbeiderpartiet tok frykten over hva Acer kunne bety for næringslivet og folk vårt på alvor. Vi hadde en grundig behandling i Landsstyret, vi utsatte behandlinga i Stortinget til alle fylkene hadde fått uttalt si, og vi fikk forhandlet fram 8 punkter i en løsning der Stortinget samler seg om at dagens regler for energisikkerhet, forvaltning og eierskap av naturressurser skal stå fast for fremtiden. Og ikke minst vi fikk gjennomslag for to punkt i arbeiderpartiets program der vi i utgangspunktet hadde strotingsfleirtallet mot oss. No skal kun Statnett ha lov å byggja utlandskabler, og ingen nye kabler skal gjevast konsesjon før vi har vunne erfaring med de kablene vi har under bygging.

EØS  avtalen vår meiner eg også har gitt oss mange fordeler. EØS avtalen ga oss adgang til det indre markedet i EU om vi aksepterte samme spilleregler som de andre deltakerne. Det gjorde vi i 1993 med et solid flertall i arbeiderbevegelsen. EØS avtalen har tjent oss godt og gitt Noreg ein bedre økonomi, mindre arbeidsløyse og mange forbedringar i arbeidslivsregelverket.

Høyrepopulistene skaper økt usikkerhet i verden

Brexit og Trump har auka usikkerheten. Framgangen til parti som kynisk fiskar stemme ved å piske opp mistro og hat mellom mennesker har auka usikkerheten. Sylvi Listhaug har auka usikkerheten. Både Høyre og Venstre sit i regjering no, fordi dei lot henne  herja fritt i valkampen og spre fordommar. Det liker dei ikkje at vi minner dei på. Men det skal vi gjere for vi treng ikkje parti som livnærer seg på slike haldningar. Vi trur på samarbeid, solidaritet.

Vår jobb er å ta bort grunnlaget for utrygghet, vår jobb er å sørge for at innvandrarane som kjem får norsk lønn, lærer norsk språk  og at dei blir godt integrert. Dette er nøkkelen til et trygt fleirkulturelt samfunn. Det er Frp imot. De ønsker et splitta samfunn der folk som kjem skal stengjast ute. Det gir oss utryggheit, drap i gatene, og eit svært dårleg samfunn.  Men gode meiningsmålingar for Frp. Frykt selger. 

Avslutningsvis snakka eg om internasjonal sosildatitet, Første mai er også ein dag me brukar til å sjå utover landegrensa. For solidariteten kjenner ingen grenser, og derfor står arbeidarrørsla verda over saman i dag. 

Og me lever i ei verd prega av krig og uro, prega av fortsatt stor fattigdom og der mange ikkje har rett til heilt elementære ting som me i Norge tek som sjølvsagt. Som retten til mat, til tak over hovudet, moglegheit til å gå på skule og tilgang til helsetenester. 

  • Derfor skal me fortsatt væra eit land som står saman med våre kameratar i andre land som krev sin rett. 
  • Derfor skal me fortsatt stå opp for dei som opplever urett i mange delar av verda. 
  • Derfor skal me som et rikt land fortsatt visa solidaritet i praksis.  I Nicaragua, i Syria, i Vest-Sahara, i Palestina. I mange land verda over! 

Vi må få slutt på krigene – Vårt prosjekt er fred

Derfor må me krevja at regjeringa stiller krav til land som konsekvent bryt menneskerettighetene og undertrykker folk. Derfor må me krevja at regjeringa faktisk brukar pengar på bistand. Derfor må me også krevja at Norge tek sitt moralske og rette ansvar i asyl- og flyktningepolitikken og ikkje minst la vær å bidra med støtte til krigsførande partar.  For – solidaritet er meir enn eit ord. Det må også gjennomførast i praksis. Vår prosjekt skal vera fred.  

Norsk Folkehjelp sin 1. mai-aksjon i år, handler nettopp om dette. «Folk forandrer verden», er slagordet, og pengene går til fagorganisasjoner i Sør-Afrika, til kvinne- og ungdomsorganisasjoner i Palestina, til organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter i Honduras. Det er internasjonal solidaritet i arbeiderbevegelsens beste tradisjon.