Nå om dagen analyseres valgkampen i hjel. Samtidig utmeisles en hybridpolitikk på bakrommet. En politikk få egentlig vil ha. Det er høytid og fest for politiske kommentatorer. Hvem skal henges ut og hvem skal hylles. Foran valget mesket mediebransjen, både den «feike» og den «seriøse», seg i hvordan det ville gå. De «visste» hva som ville bli hovedfokus og resultat. Nå er tiden inne for å febrilsk finne hold for hva-var-det-jeg-sa, mens folk flest kun sitter igjen med underholdningsverdien.

Innvandring og inkludering overskygget alt

I alt showet øyner vi så vidt politikken i det skarpe og relativt lite fruktbare ordskiftet. Innvandring og inkludering overskygget totalt og la skamfulle drag over norske verdier.

Det var lite snakk om det politikk egentlig handler om i årets valgkamp, nemlig planer og styring mot en bedre framtid. Men litt om urealistisk nedleggelse av oljesektoren ble det jo. Mest ble det en latterlig debatt i samband med klimasaken. I hovedsak ble klimasaken diskutert som om etterspørsel etter energi var et tenk begrep, og at reduksjon av vår oljeproduksjon ville gi mindre behov i markedet. Tapet av oljearbeidsplasser kunne erstattes med arbeid innen grønn sektor, ble det hevdet fra miljøets forkjempere. En sektor som ikke helt finnes.

Hva handler framtida om?

Alle er enige om at politikk er viktig for å ta oss inn framtida. Men hvordan ser framtida ut? Og er framtida noe å være engstelig for? Eller er framtida full av muligheter?

Det er liten tvil om at framtida handler om ny teknologi. Vi står ved foran et teknologisk veiskille som kommer til å kreve mye av oss. I norsk sammenheng likner teknologiskiftet på grepene vi måtte gjøre på vei inn i oljealderen for 50 år siden. Den gang tok vi med dugnadsånd og pågangsmot, tak i utfordringene og utviklet kunnskap og teknologi selv. Historien kjenner vi: Vi ble verdensledende på oljeproduksjon til havs. Den gangen ville høyresiden i norsk politikk selge ut ressursene våre til store internasjonale aktører.

Nå står vi igjen med lua i hånda. Store internasjonale selskaper definerer utviklingen i det teknologiske skiftet vi står i. Igjen logrer høyresiden og ser etter kortsiktige gevinster. Det er ikke så lett å få øye på det, men det handler om å selge ut natur, ressurser, og selskaper med verdifulle patenter og rettigheter. Et grelt eksempel er salget av Cermaq til industrikonsernet Mitsubishi. Cermaq er en viktig aktør for matproduksjon i landet vårt. På denne måten forsvinner våre verdier sakte men sikkert ut av vår kontroll.

Omstillingen vi står foran handler mer om kunnskap enn noensinne tidligere. En kunnskap vi til dels har, men anvender på områder som ikke vil være viktig på lengre sikt. Derfor må vi justere våre kunnskaper mot framtidas næringer. Vi må satse på livslang læring, skole og fagutdanning tilpasset tiden vi er i. De fleste er enige om det. Problemet er at når ressursene våre selges ut, har vi ingen råmaterialer igjen å foredle og skape verdi på.

Framtida er satt på vent i fire nye år

En av framtidens visjoner handler om delingsøkonomi og digital industri. Det finnes mange lysende eksempler på hvor effektivt og godt slike forretningsmodeller utvikler seg. Vi er nå i tidligfase for denne utviklingen, og den observante leser vil bite seg merke i ordet dele. Er det noe sosialdemokratiet har patent på, så er det å dele. Dele på byrder, plikter og utfordringer. I sin natur er framtidens næringer og samfunnsutvikling som skapt for våre sosialdemokratiske verdier. Akkurat som ved inngangen til oljealderen, er det derfor kun Arbeiderpartiet som kan ta oss inn i framtida. Dette er nå satt på vent i fire nye år. Vi får håpe at valgets vinnere ikke river ned alt vi møysommelig har bygget opp her i landet.