Britene har virkelig stelt det til for seg selv. De vet ikke engang hva de selv vil.

Image Credits: Arno Mikkor (EU2017EE).

Storbritannia har virkelig stelt det i stand for seg selv. En ting er å melde seg ut av EU. Noe annet er å gjøre det uten å vite hva de skal gjøre i etterkant. Storbritannia løper nå etter forhandlingene med EU i et forsøk på å utvikle posisjoner på noe de burde ha tenkt på før de i det hele tatt hadde en folkeavstemming. Britiske posisjoner bærer ikke uventet preg av å være ønsketenkning, men handlingsvalgene vil uansett være få og konsekvensene flere.

En EØS avtale vi være vanskelig å få på plass om britene overhode ønsker en slik.

Det er lansert i hovedsak tre ulike handlingsvalg. Disse er handelsavtale, EØS-avtale eller ingen avtale. I denne sammenheng tar jeg ikke med hvorvidt medlemskap i EUs tollunion er aktuelt eller ikke. Noe som også vil ha betydning for Storbritannias handlingsvalg og handel med EU.

La oss ta EØS-avtalen først. Det er ingen grunn til å tro at Storbritannia selv ønsker en slik løsning. Dermed blir spørsmålet i beste fall teoretisk. Medlemskap i EØS krever medlemskap i EFTA. Medlemskap i EFTA må være enstemmig og det kan være mulig all den tid diplomati og god tone er prioritert av EFTA-landene. EØS-avtalen vi kjenner har tre unntak og de er landbruk, fisk og justis. Det er ikke sikkert Storbritannia ønsker disse. Hva da? På den andre siden kunne kanskje Storbritannia gitt sin størrelse inngå en egen EØS-lignende avtale med EU. Det fører umiddelbart til spørsmålet om hvem som eventuelt skulle bekle posisjoner i institusjoner som vi kjenner som ESA og EFTA-domstolen. Vil EU godkjenne disse med kun britiske borgere og vil Storbritannia kunne leve med slike institusjoner i det hele tatt?

En handelsavtale vil ta lang tid og skal godkjennes i alle 27 medlemslandene.

Det andre alternativet, og kanskje mest sannsynlig i et lengre perspektiv, er en handelsavtale. Dette kan bety så mangt. Alle handelsavtaler varierer i omfang og funksjon siden de er gjenstand for forhandlinger og posisjoner basert på ulike prioriteringer hos de som forhandler. Det er grunn til å tro at en fremtidig handelsavtale vil kunne bli omfattende i forhold til hva den dekker, men ikke omfattende i forhold til de mer praktiske sidene ved en handelsavtale som for eksempel harmonisering av regler og tvisteløsning. Den første utfordringen som vil oppstå er uansett tidsperspektivet. Det vil ta flere år å forhandle frem en ny avtale. Mange tror at når man forhandler med EU så er det en aktør på den andre siden av bordet. Det er ikke helt riktig fordi EUs forhandlingsmandat består av alle interessene og posisjonene til de gjenværende 27 medlemslandene. Det er disse Storbritannia skal forhandle med og det er de samme 27 medlemslandene som med stor sannsynlighet hver for seg skal godkjenne forhandlingsresultatet når det foreligger. Det er med andre ord mange mulige utfall av en slik prosess.

Ingen avtale betyr handel etter WTO regelverket og mye høyer tollsatser på enkelte områder.

Ingen avtale med EU er også en mulighet. Ingen ønsker dette i praksis, men etter hvert som forhandlingene drar ut i tid så nærmer man seg stadig dette som utfall. Det betyr at handelen mellom EU og Storbritannia vil foregå basert på reglene til verdenshandelsorganisasjon (WTO). Utfordringen med dette er umiddelbart høyere tollsatser og på noen områder betraktelig mye høyere tollsatser. Dette fører i tillegg til dokumentasjon og kontroll ved grensepasseringer. Noe mange har problematisert i forhold til overgangen mellom Frankrike og Storbritannia. Det vil kreves langt mer og bedre infrastruktur for å håndtere det økte antallet tollklareringer og ikke minst flere ansatte i tollvesen og grensekontroll. Dette kan sikkert høres ut som enkle problemer, men det er et spørsmål om økonomi, kompetanse, logistikk og mulige langsiktige økonomiske konsekvenser av redusert import og eksport.

Et raskt overblikk over Brexit-prosessen viser hvor omfattende og kompleks den er. Det endelige utfallet er med andre ord svært uklart. På den andre siden er det forhold ved Brexit, som ikke handler direkte om disse prosessene, men som tegner et interessant bilde allerede i dag.

For det første viser alle rapporter om Storbritannias fremtidige forhold til EU, eller med andre ord den fremtidige tilknytningen til det indre marked, at det spiller en politisk, praktisk og økonomisk rolle hvor godt eller dårlig integrert et land er i det indre marked. Jo bedre integrert, jo bedre utbytte får man gjennom mer og lettere handel på tvers av grensene.

Også i forholdet til USA vil det oppstå problemer.

For det andre så skal man ikke undervurdere betydningen av samarbeid, være seg gjennom regelharmonisering eller tvisteløsning. En handelsavtale med en svak tvisteløsning eller en situasjon uten avtale vil medføre en helt annerledes handelspolitisk hverdag. Poenget er at konfliktnivået kommer til å øke og det vil få politiske og økonomiske konsekvenser. Storbritannia og USA har, helt siden Brexit og Trump, snakket med lovord om en ny og herlig handelsavtale de i mellom. Det skulle man tro betydde at de handelspolitisk også i dag er gode venner. Det er ikke slik det fungerer. Storbritannia har akkurat blitt pålagt en straffetoll på ikke mindre enn 219 prosent på flyvinger produsert i Nord-Irland. USA er særdeles aktive i den handelspolitiske sfæren og de benytter seg av alle virkemidler de har til rådighet. Også ovenfor venner. Det gjør også EU.

Før EØS var det vanlig med straffetoll mot norsk smelteverksindustri.

Her er det på sin plass å minne om hva som var situasjonen for Norge før EØS-avtalen. Før EØS-avtalen påla EU ofte norsk industri, spesielt metallindustrien, straffetoll og andre sanksjoner. Det kan man gjøre hvis det er mistanke om ulovlig statsstøtte i forhold til WTO-regelverket. Dette endret seg etter EØS-avtalen, men ikke umiddelbart. Det tok litt tid før EU selv skjønte hvordan EØS-avtalen fungerte. EU måtte da gi seg med det handelspolitiske spillet som de ofte fører ovenfor tredjeland. For EØS-avtalen sikret like regler for konkurranse og statsstøtte samtidig som den sikret at de samme reglene ble innført og etterlevd. Dermed sikret EØS-avalen norske produsenter at også EU måtte respektere at Norge fulgte de samme spillereglene.

Med Storbritannia nå på vei ut av EU vil hverdagen spesielt for britisk næringsliv kunne endre seg betydelig. Så har også flere virksomheter allerede begynt å enten flytte ansatte eller leie lokaler i Dublin og Frankfurt. Den endelige kostnaden ser vi ikke før om flere år.