Nei til Senterpartiets skyggeboksing

Nationen kan nå rapportere at Senterpartiet har lagt frem et nytt program hvor motstanden mot EU og EØS-avtalen forsterkes ytterligere sammenlignet med forrige program. Konkurransen med Fremskrittspartiet om å være det mest nasjonalistiske stortingspartiet ser ut til å være hard. Selve formuleringen om hva de ønsker å gjøre med EØS-avtalen er imidlertid uendret: «Erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler med EU, etter reforhandlinger.»

Dette er som tidligere et forsøk på å villede folk ved å hevde at de ikke vil si opp EØS-avtalen før de har fått på plass noe annet. Men hvordan skal de få til dette? EØS-avtalen inneholder ingen forhandlingsklausuler som åpner for at avtalen kan endres. Selv om partene skulle bli enige om å diskutere et punkt i avtalen, er det svært usannsynlig at EU vil åpne for endringer for Norges del, med mindre det dreier seg om rent bagatellmessige forhold.

Grunnleggende prinsipper, som for eksempel EU-rettens forrang og de fire frihetene, vil ikke kunne endres. Alt som er traktatfestet vil forbli uforandret. Dette er nettopp hva britene erfarte i 2015-2016.

I 2015 gikk David Cameron til valg på løftet om en ny folkeavstemning om britisk medlemskap i EU. Han vant parlamentsvalget, men før han gjennomførte avstemningen ønsket han å forhandle med EU for å oppnå bedre betingelser som kunne overbevise britene om å stemme for fortsatt medlemskap. Dette kunne han gjøre fordi traktatene tolkes slik at de gir visse forhandlingsmuligheter for medlemslandene. EØS-avtalen gir ikke disse mulighetene.

Cameron startet forhandlingene med omfattende krav til endringer, men det ble raskt klart at det var lite å hente. For at endringer skal kunne gjennomføres, må alle medlemslandene være enige. Til slutt satt Cameron igjen med noen få mindre innrømmelser fra EU:

• Britene skulle slippe å delta dersom de andre landene i fremtiden ble enige om tettere integrasjon.
• Storbritannia fikk rett til å holde tilbake enkelte velferdsytelser til arbeidsinnvandrere i opptil fire år.
• Barnetrygden til arbeidsinnvandrere med barn som bodde i hjemlandet kunne justeres etter levekostnadene der.
• Det ble presisert at kostnader som oppstod i eurosonen, ikke skulle belastes land som ikke bruker euroen.

Dette var på ingen måte nok til å tilfredsstille misfornøyde briter, og det veide ikke opp for de enorme løgnene om gull og grønne skoger som ble lovet dersom de forlot EU. Det som lå høyest på listen for de fleste, var å få redusert innvandringen, og for dem som ikke hadde dette som hovedsak, var det ofte deres nest viktigste sak. Men ingenting av dette ble endret. 52 prosent stemte for å forlate unionen.

Alt dette vet Senterpartiet. Dersom EU ikke ønsker reforhandlinger av EØS, vil resultatet være null. Skulle EU derimot gå med på reforhandlinger, kan det i beste fall bli små, bagatellmessige justeringer, men overhodet ikke noe som vil berolige dem som er misfornøyde med avtalen. Grunnen til at Senterpartiet inkluderer formuleringen om reforhandlinger i sitt program, er at EØS-avtalen er relativt populær. Derfor er det trygt for dem å fremstå som motstandere av EØS, samtidig som de legger opp til en strategi som gjør det nesten umulig å kvitte seg med avtalen.

Hvordan får Senterpartiet da uttrykt sin EØS-motstand? De kan ikke gå direkte løs på avtalen, men retter heller kritikken mot alt som kommer til Norge som følge av EØS-avtalen. Eksempler er kampen mot Acer, motstand mot EUs Ren energi-pakke og helseunionen. Det verste eksempelet er kanskje da de heller ønsket å kjøpe Sputnik-vaksinen fra Russland fremfor vestlige medisiner som Norge fikk tilgang til gjennom EUs innkjøpsprogram.

Hadde det ikke vært mer redelig å si: «Nå går vi inn i EU og blir med de andre for å forme Europas fremtid sammen,» i stedet for Senterpartiets og de andre nei-partienes skyggeboksing?