Denne kronikken har tidligere stått i Havpuls.

På landsmøtet til Arbeiderpartiet i år, ble det flertall for sentralstyrets sitt kompromissforslag, vedrørende en Konsekvensutredning (KU) av LoVeSe. Man har laget et forslag som det skulle være mulig å få et flertall for i Stortinget. Det er bra! Jeg er leder i Oljeindustriens Arbeidersamfunn, og vi har arbeidet aktivt for dette, via Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti. Verden trenger energien, kystbefolkningen trenger arbeid, staten trenger klingende mynt i statskassen og penger til det grønne skiftet. Vinn, vinn, vinn. Og vinn. Så dette er bra! Men vi må sørge for at man kjører en skikkelig KU.

JA til KU er i denne sammenhengen??

Jo det er en demokratisk prosess som skal se på alle berørte parter blir sett og hørt. Man ser også på konsekvenser av virksomheten og følger den kan få for andre næringer, miljø, lokalsamfunn osv. Man må få frem hele bildet, og alle fakta må på bordet. Det er meget viktig! Man må sørge for at alle sider kommer frem. Det er også i denne prosessen man har mulighet til å utforme skikkelige krav, til hvordan en eventuell utvikling/oppstart skal foregå.

Loven om Petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud må følges

Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn har et par absolutte krav, som vi mener må inn som forutsetninger, allerede nå. Det er at Loven om Petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud må følges, og at en fremtidig produksjon foregår så skånsomt og sikkert som mulig. Ellers kan det bare være med hele saken. Man må altså både sørge for sysselsetting og aktivitet i Norge og høy grad av sikkerhet. Ingen oljeselskaper kan få blanko fullmakt til utvinning, mot noen fjottpenger og fagre løfter, som de vil løpe fra ved første mulighet. Det har hendt før! Det må vi si nei til!

Overskuddene fra LoVeSe må øremerkes til å effektuere det grønne skiftet

Videre ønsker vi at deler av overskuddet fra olje og gass produksjon i disse områdene ble øremerket til å effektuere det grønne skiftet. I motsetning plastposeavgift, flyseteavgift osv., ville vi da fått muskler til å utrette noe. Men da må man opprette et eget fond for dette. På lik linje med Statens Pensjonsfond Utland. Pr i dag mangler det penger til et slikt løft. Det vil si, man har mye penger. Men de brukes i stor grad til å kjøpe aksjer og gatestumper i det store utland. Mesteparten av «miljøavgiftene går rett inn i det store sluket. Vi kunne tenkt oss en skikkelig satsning på fremtiden vår, her hjemme. Ikke bare i ord. Men i handling. Men da trengs penger. Her har vi en gylden mulighet til å få til noe konkret!

En ting man kunne brukt litt av disse pengene til, var å borre injeksjonsbrønner på sokkelen. Da ville den allerede miljøvennlige produksjonen her i Norge, blitt enda mer miljøvennlig. Pr i dag er dette en for stor kostnad å legge på lisenshaverne. Men hvorfor ikke bruke litt av statens del av inntektene? Da ville man også få økt aktivitet i næringen.

Områdeberedskapen må styrkes

Når det gjelder sikkerhet, er det en sak med mange ulike sider. Man må blant annet styrke områdeberedskapen. Da snakker vi både for å berge folk, men også om å verne miljøet ved eventuelle uhell. Ikke bare «egne» hendelser. Resursene vil også være tilgjengelige ved andre hendelser. Men det må det defineres på forhånd hvordan beredskapen skal være. Kravene må også ligge fast etterpå. Som ufravikelige.

Utbyggingen av Aasta Hansteen og områdeberedskapen på Halten Nordland kan være et eksempel, på hvordan dette IKKE må gjøres. Der var beredskapskravene klare. Selskapet som søkte om Produksjon og Utvinningstillatelse (PUD) beskrev hvordan de ønsket å gjøre dette på en god måte, i forkant. De fikk godkjent sin søknad. Men i etterkant, når plattformen er ferdig, ønsker man å fravike det man opprinnelig hadde som forutsetninger. Slik oppførsel er ikke holdbar. Man vet hva man søker om. Da må man forholde seg til det, om man får innvilget sin søknad.

Sikkerheten på sokkelen bekymrer

En annen ting som bekymrer oss, er den generelle sikkerheten på sokkelen. I følge Ptil er sannsynligheten for en storulykke større nå enn før. Nærmest ukentlig rapporteres det om uhell. Ikke fordi man ikke vet hvordan man skal unngå slike uhell, men fordi noen skal spare penger. Det virker som om operatørselskapene har feil fokus og mangler ledelse med operativ erfaring. Det kan gå bra det. Om man lytter til dem i organisasjonen som har den nødvendige erfaringen. Men de virker ikke å være interessert i lytting. De er heller ikke veldig lærevillige, når uhellet først er ute.

Det som skremmer oss aller mest, er at det virker som om hverken tilsynsmyndigheter, direktorater eller Storting lenger har noe de vil si. (Eller tør å si…?) Oljeselskapene turer frem som de vil, uten å bry seg om hverken samfunnsansvar eller Norsk lov. Men hvem må stå til ansvar den dagen det smeller skikkelig? Direktørene i oljeselskapene har nok allerede sine gylne fallskjermer ferdig pakket i skapet. De kommer ikke til å lide noen nød. Blir det en ny «Kings Bay» historie?

Ptil, Oljedirektoratet, Departement og politikerne må bruke eiermakten sin

Ptil, Oljedirektoratet, Departement og politikerne må ta tilbake myndigheten og råderetten! De må bruke eiermakten sin! Ressursene der ute i havet er vår felles eiendom. Enten vi snakker om olje eller fisk. Vi må ta vare på begge deler. Vi sørge for at våre interesser blir ivaretatt.

Slik kan vi ikke fortsette, om vi skal gi selskapene adgang, til våre mest sårbare områder.

Er det virkelig flysete og poseavgift som er løsningen på våre problemer? Og hva hjelper det å kreve inn miljøavgifter om de går «rett inn i det store sluket»?