EU styrker fagbevegelsen – Norge bør bli fullverdig medlem!
Arbeidstakerne har alltid innsett at man må stå sammen for å oppnå gode resultater. Den norske velferdsstaten hadde ikke vært det den er i dag uten aktiv deltakelse fra LO og senere YS, UNIO og Akademikerne. Trepartssamarbeidet, der også arbeidsgiverne deltar, er fundamentalt viktig for verdiskapning, sysselsetting og økonomisk trygghet i kongeriket. En lignende modell finnes også i EU.
Fagbevegelsen i Europa er grunnleggende positive til EU, også de venstreradikale organisasjonene som man finner i land som Belgia, Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Hellas. Deres vurdering av EU er ikke mindre kritisk enn det vi finner i SV, Rødt og i Nei til EU sitt faglige utvalg. Men der er en fundamental forskjell med hensyn hovedkonklusjonen. De ser det ikke som noen løsning at deres land skal melde seg ut av EU-samarbeidet. Tvert imot, de mener Brussel er en mulighet for å få til vedtak som de ikke kan oppnå hjemme. Det er nasjonalistene på ytre høyre som er de mest EU-skeptiske i dag. De har etter valget i juni i år formet nye grupper i EU-parlamentet som heter «Patrioter for Europa» og «Europa av suverene nasjoner».
Så hvorfor er folk på venstresiden i Norge, inklusiv mange i fagbevegelsen, imot at Norge skal delta fullt ut på europeisk nivå? Norge har tradisjoner for et sterkt internasjonalt engasjement og har nylig hatt generalsekretæren i NATO, Europarådet og toppsjefen i Verdens Helseorganisasjon (WTO). Den første generalsekretæren i FN etter krigen var norske Trygve Lie. Hvorfor skal vi være ett av de svært få landene i Europa som ikke er med i en viktig mellomstatlig organisasjon som EU? Hvorfor skal vi si fra oss innflytelse og gi avkall på en rekke av de fordelene medlemslandene har? Det er på tide å knuse myten om at «norsk fagbevegelse er medlem av EU. Det er bare regjeringen som står på gangen.»
I Brussel, hvor jeg har arbeidet i 15 år som politisk rådgiver i industridelen av europeisk fagbevegelse (industriAll European Trade Union), ser jeg at utsendingene fra nesten alle andre europeiske land enn Norge treffer sine representanter i EU-kommisjonen. Hvert land har sitt medlem av Von der Leyen sitt kabinett og en stab av eksperter rundt kommisæren. Videre har de egne representanter i EU-parlamentet, også de med korps av rådgivere. I tillegg til de faste representantene i Brussel, reiser alle regjeringsmedlemmene til ministerrådsmøtene for å vedta ny politikk. Norge har i beste fall en observatør på ministermøtene som kan rapportere hjem om hva som skjedde der. Representanter fra partene i medlemslandene kan søke jobber i EU-sine institusjoner og i tillegg få faste representanter i EU sin Økonomiske og Sosiale Komité (ØKOSOK).
I norske fora snakkes det mye om EØS-organer og kontakter mellom EFTA og EU sine fagfolk i beslutningsprosessene. Betydningen av disse kontaktene bør ikke overdrives. Norge betraktes først og fremst som et land som overtar regelverk som EU allerede har vedtatt. I svært liten grad erkjennes det at Norge var med å utforme lovgivningen. Videre er det slik at statistikk og annet beslutningsgrunnlag for nye direktiver ofte bare gjelder medlemslandene. Dette inkluderer forskning og utredning fra European Trade Union Institute (ETUI) som mottar betydelig finansiell støtte fra EU, men ingenting fra EFTA.
Sosiale toppmøter på trepartsnivå og den europeiske sosialdialogen er nedfelt i Lisboatraktaten. I sosialdialogen organiserer EU-Kommisjonen regelmessige møter med partene som er representert både med sekretariatene i Brussel og de nasjonale organisasjonene. På denne måtene får arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene førstehånds informasjon om hva som skjer innenfor deres felt. Det finnes for tiden 45 bransjevise sosialdialogkomitéer. IndustriAll European Trade Union er med i elleve av disse. De norske lønnstakerorganisasjonene deltar bare i begrenset grad og bør vurdere et sterkere engasjement.
Men det er selvsagt ikke slik at Norge er helt på sidelinjen. På europeisk nivå har vi hatt European Trade Union Confederation (ETUC) i mer enn femti år. ETUC er Europas største og sterkeste sosiale bevegelse. Både EU-kommisjonen og EU-parlamentet har rutiner for faste kontakter med partene i saker som angår dem. De norske hovedorganisasjonene er med i ETUC og en av dem, LO, har hatt sitt eget kontor i Brussel siden 1991. Fagforbundet Styrke (tidligere Industri Energi) fulgte LO sitt eksempel i 2012 og etablerte en fast representasjon i Norway House i Brussel. Dette er fornuftig prioritering.
ETUC diskuterer alle viktige arbeidslivsspørsmål og Norge er et av de landene som har ressurser til å delta bredt. I denne sammenheng har Norge alle rettigheter. De norske organisasjonene kan også delta på møter som er en del av EU-finansierte prosjekter. Forskjellen for de sistnevnte er imidlertid at land som hverken er medlem eller kandidatmedlem må betale for sin egen deltakelse. Dette er litt rart. Norge betaler store summer for å være med i det indre marked gjennom EØS-avtalen. Men når prosjektmøter blir arrangert, får deltakerne fra kandidatland som Bosnia, Serbia og Tyrkia refundert sine reiseutgifter, men ikke de norske.
Siden Maastricht-traktaten ble vedtatt i 1992, har partene på europeisk nivå hatt en unik mulighet til å fremforhandle rammeavtaler som omgjøres til direktiver av Kommisjonen og Ministerrrådet. Slike direktiver har styrket rettighetene til midlertidig ansatte og deltidsansatte, også i Norge. Dette systemet kom på plass da Jacques Delors var kommisjonspresident og en viktige medlemsland hadde sosialdemokratiske regjeringer. LO var representert i ETUC sine forhandlingsdelegasjoner. Også en rekke andre EU-direktiver enn de to nevnte har ført til forbedringer for norske arbeidstakere.
I nyere tid har vi fått Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter som ble en del av EU-traktaten i 2009. Charteret samler de politiske, økonomiske og sosiale rettighetene for alle personer som oppholder seg innenfor unionens grenser. I 2017 proklamerte EU-landenes regjeringer sin støtte til en handlingsplan kalt den Sosiale Søyle. Denne planen blir spesifisert gjennom enkeltdirektiver, for eksempel for å verne varslere, sikre balanse mellom arbeid og fritid eller gi innsyn i lønnsfordelingen mellom kvinner og menn.
Norge skal ikke frykte at små land blir skvist i EU. Rett nok er det slik at Tyskland, det største medlemslandet, har presidenten i EU-kommisjonen. Men ikke glem at forgjengeren, Jean-Claude Juncker, kom fra Luxemburg, det nest minste medlemslandet. Og den sittende presidenten i EU-Parlamentet, Roberta Metsola, er maltesisk. Hun representerer dermed den aller minste medlemsstaten. Norge ville som EU-medlem bli det fjerde nordiske medlemslandet. Og det nordiske samarbeidet, som omfatter ca. 25 millioner innbyggere, vil alltid være en styrke. Det står respekt av den nordiske modellen som er et kompromiss mellom kapitalisme og sosialisme samtidig som organisasjonene i arbeidslivet er sterke og ansvarlige.
Medlemsskap i organisasjoner som EU gir fordeler for alle, men det er også snakk om solidaritet. Man må finne løsninger som passer både for land med velfungerende arbeidsmarkeder, og land hvor organisasjonene er svake og ikke har landsomfattende tariffavtaler. Det er viktig at folk som lytter til fagbevegelsen, sitter i sentrale posisjoner slik som EU-kommissær med ansvar for sysselsetting. En ny sosialdemokrat fra Romania skal nå etterfølge sin partifelle fra Luxemburg, Nicolas Schmit. ETUC har gjennom sin ekspertise og profesjonelle lobbyvirksomhet vist at de har stor innflytelse i Brussel på vegne av sine medlemmer. De kan i dessuten koordinere nasjonal lobbyisme for å få mest mulig gjennomslag i ministerrådet.
Dersom jeg får oppleve en ny norsk folkeavstemning om EU, vil jeg stemme ja uten betenkning. Men det betyr ikke at jeg er enig med alt som kommer fra Brussel eller at jeg ikke ser noen utfordringer med norsk medlemsskap. Mitt ja bygger på en helhetlig vurdering akkurat som når jeg stemmer sosialdemokratisk i Norge og Belgia. Jeg er ikke enig med 100% av det de står for. Men når det gjelder EU-vedtak, er det alltid et visst handlingsrom for nasjonale tilpasninger. ACER og den fjerde energimarkedspakken er for eksempel ikke omstridt i europeisk fagbevevegelse. Og frykten for minstelønnsdirektivet, især fra Sverige og Danmark, har blitt tonet kraftig ned. Finnene endret standpunkt så snart de så at direktivforslaget inneholder svært få pålegg til land med velfungerende arbeidsmarkedsmodeller. I Finland er det regjeringen til statsminister Orpo som skaper bølger, ikke EU.
Vi var 47,8% som stemte ja i 1994, Den gangen hadde EU tolv medlemsland. I dag er det 27 og en ytterligere utvidelse østover vil bli prioritert av den nye kommisjonen. Ikke la Norge bli marginalisert sammen med Island og Liechtenstein. Vi hører hjemme i det gode selskap sammen med det store flertallet av europeiske land. Det handler om økonomi, arbeidstakerettigheter, solidaritet og ikke minst sikkerhet for et naboland til Russland. Kartene nedenfor viser EFTA med oransje, EU med grønt og kandidatlandene med blått. Det er bare et spørsmål om tid før flere av de blå landene blir medlemmer og Norge vil fremstå mer som et tredjeland som selger gass (en tid til) og laks til EU, det vil si hvis vi ikke setter medlemskap på dagsorden igjen.
