EØS-avtalen gir store muligheter til å regulere bemanningsbransjen

EØS-avtalen er ikke roten til alt vondt i arbeidslivet

I debatten om norsk arbeidsliv høres det ofte ut som om at EØS-avtalen er roten til alt vondt. Dette er helt feil. Det vi ser av useriøse forhold skyldes i all hovedsak norske arbeidsgivere og myndigheter som ikke gjør noe for å tette smutthullene som benyttes.

EØS kommer også opp på denne LO-kongressen. Det er å håpe på at kongressen vedtar klare krav om tiltak mot sosial dumping og retter disse mot nasjonale politikere og arbeidsgivere i steden for mot EØS. EØS-avtalen er viktig for oss på mange områder og spesielt når det gjelder mulighetene for å gi norsk industri tilgang til det indre markedet.

EØS-avtalen har stort handlingsrom for å regulere bemanningsbransjen

En diskusjon som går hett for tiden er diskusjon omkring er utleie og bemanningsbransjen vekst. Dette er en viktig debatt. Vi ser idag et stort innslag av useriøse forhold på grunn av dennes vekst.

Hvorfor da ikke regulere bransjenbedre. Det gir jo ingen mening i at man først skal si opp EØS-avtalen før man regulerer det. I Tyskland som er et stort EU land er dette regulert slik at innleie kan forbys i utsatte bransjer, og innleie ut over vanlig vikarbruk kan ikke skje dersom det ikke er hjemlet i landsomfattende tariffavtele. Vi må ikke glemme at EØS-avtalen er bassert på at arbeidskraft skal kunne bevege seg fritt over landegrensene, men at det er full anledning for oss i Norge å vedta at de som kommer hit skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som oss.

Så kan det være at på noen områder har vi regulert ting på en måte som stridere mot EU bestemmelser. På slike områder må vi da finne en ny måte å regulere det på, men som gir samme løsning. Og dette er godt mulig innenfor det handlingsrommet som finnes.

Når de som er mot EØS-avtalen gjør arbeidslivet som arena for denne kampen, blir det helt feil. Vi har handlingsrom.

Blaalid utvalget og opphevelsen av sysselsettingslovens §27

I 1994 gikk vi inn på EØS-avtalen. På det tidspunktet hadde vi forbud mot utleie av arbeidskraft i industrien (sysselsettingslovens §27). Et forbud som ble opprettholdt helt frem til 2000. Forbudet ble fjernet fordi det fungerte dårlig og kom i strid med ILO konvensjon 181 om privat arbeidsformidling. Ikke fordi det var i strid med EØS-avtalen.

Da endringen kom var det svært vanlig at leverandørbedriftene hadde dispensasjon fra loven, og ingen turte å si nei til dispensasjon når søknad kom da både bedrift og klubb sto bak. I praksis var det omtrent fritt frem til utleie, samtidig som klubben i innleie bedriften ikke hadde noe de skulle sagt. Vi ønsker en speilvending. Man kunne gjerne leie ut, men det skulle bli strengere å få leie inn.

Endringene ble foreslått av det såkalte Blaalid utvalget som foreslo utleiebegrensingene i §27 opphevet. De foreslo å erstatte denne bestemmelsen med bestemmelser som satte begrensinger på omfanget. Denne ble imidlertid betydelig utvidet under Stortingets behandling, slik at endringene ble større enn det fagbevegelsen gikk inn for.

Å gjeninnføre strengere begrensingene på utleie kan være et viktig krav, og det ligger solid innenfor handlingsrommet som EØS-avtalen gir oss.

Kontrollen av bemanningsbransjen må bli bedre.

Det som er en like stor utfordring som utleie er å kunne kontrollere at regelverket følges. Her har både myndighetene og arbeidsgiverne et ansvar. Innføring av kollektiv søksmålsrett er et viktig tiltak. Det kan være andre. Innenfor oljeserviceområde på sokkelen betaler for eksempel alle arbeidsgiverne et beløp på 2.300 kroner per ansatt til Industri Energi for at forbundet driver sin egen “politistyrke” som ser til at regelverket, målsettingene i regelverket, og tariffavtale oppfylles. Denne ordningen er tariffestet. Hadde en slik ordning blitt gjennomført overalt hadde det betydd 1.200 inspektører.