Rettferdig fordeling er god næringspolitikk.

Image Credits: John Iver Liverød.

Gjennomsnittslønnen øker i landet og den er til å leve av, men færre og færre blir forunt å oppnå den. Det som er problemet er at lønnen flesteparten har, går nedover, og sammen med den går etterspørselen ned. Og det er dårlig næringspolitikk.

Både Siv og Erna forteller oss at nå har det snudd – det går oppover. Bunnen er nådd, den økonomiske veksten og lønnene går oppover. Men lønnen øker bare for noen få, og det er de som trekker gjennomsnittslønnen oppover.

God snittlønn sier ingenting om fordelingen

Vi har en gjennomsnittslønn på 44 000 i måneden her i landet. Det er en lønn de aller fleste kan klare seg med. Men det sier ingenting om fordelingen av inntekter i samfunnet vårt.

Tenk følgende eksempel: Vi tar et firma med ti ansatte. Ni av dem tjener 200 000 hver og en tjener fem millioner i året. Gjennomsnittslønnen blir bra den – på hele 680 000. Men det hjelper veldig lite for de ni. Er det slik vi vil ha det? I resten av Europa og USA er situasjonen slik, og vi undrer oss hvorfor folk stemmer på populister? Det norske samfunnet er på full fart i samme retning. I vårt eksempel er 200 000 det vi kaller medianinntekt – altså det høyeste lønnsnivå som den største andelen lønnstakere oppnår.

I 2015 ble realverdien av medianinntekten i Norge redusert med om lag ett prosentpoeng. Det første negative tall siden 1989. Dette fallet kan ikke forklares med nedgangen i oljen. Det har hovedsakelig med en villet politikk å gjøre – Høyrepolitikk. I 2016 ventes fallet til å bli rundt 1,5 prosentpoeng etter høy prisstigning i fjor. Fortsetter det slik vil vi raskt få tilstander som likner USA og hele den vestlige verden.

Det går en automatiseringsbølge over landet.

Samtidig som dette skjer, skyller en automatiseringsbølge over arbeidslivet vårt. Det er stor iver etter å få ned kostnader for å øke lønnsomheten. Teknologi blir billigere og bedre enn manuelle oppgaver. Dette skyver mange ut av arbeidslivet eller over i lavere betalt arbeid. De ti neste årene vil hver tredje arbeidsplass være borte som følge av digitaliseringen i samfunnet. Hvordan regjering har tenkt å løse denne utfordringen er ikke enkelt å få øye på.

Å stoppe digitaliseringen i samfunnet er hverken ønskelig eller mulig å stoppe. Det vil selvsagt generere nye arbeidsplasser, men det er tvilsomt om det vil dekke økt etterspørsel etter arbeid. Vi får ytterligere press på lønn i negativ retning og redusert kjøpekraft for store grupper. Resultatet er at vi fjerner kundene og reduserer handelen, som igjen fører til avvikling. Vi kommer inn i en negativ spiral.

Regjeringen legger tilrette for ytterligere reduserte lønnsvilkår

Hva gjør vår regjering med dette? For det første vil de gjøre det enklere å ansette midlertidig slik at lønnsvilkår kan presses ytterligere ned. Da blir næringslivet fornøyd, for da klarer de å redusere den største kostnaden og dermed øke lønnsomheten. Regjeringen letter på skatten til de med høye inntekter slik at de kan investere i eiendom og verdipapirer som visstnok skaper arbeidsplasser. Samtidig øker de antall studieplasser med «hele» 500 for det er kunnskap vi skal leve av etter oljen.

Tenker dagens regjering at arbeidsplasser daler ned fra himmelen? Det holder ikke med fine innholdsløse ord og konstatere at vi alle må finne seg i at det blir trangere økonomi framover. Ja, det var faktisk det vår statsminister snakket om i sin nyttårstale. Men det blir vel som alltid den store majoritet som får smalhans framover. Det er vanlige folk som må ta støyten. Dette er farlig for minoriteten med penger til overs klarer ikke å opprettholde handelen som de mange skapte.

Arbeidsledige må i jobb og vi tenger bedre studietilbud og finansiering.

Skal vi snu denne trenden, er vi nødt til å få arbeidsledige i opplæring slik at de kan kvalifisere seg for framtidens behov. Vi må gi bedre studietilbud og finansiering. Å være student må bli en godt betalt jobb. På denne måten kan vi stimulere tilbudet ved å gi høyere lønn for utdanninger vi trenger, og studenter kan komme i gang med bolig- og familieetablering. Vi vil også fortelle verdenen at vi som samfunn virkelig mener at kunnskap er framtiden. Da vil også flere arbeidsløse komme inn i ekstrajobbene studentene gjør i dag. I tillegg må vi legge til rette for livslang læring i arbeidslivet.

Det er altfor attraktivt og lite framtidsrettet å plassere kapital i lavproduktive investeringer. Vi må derfor gjøre det mindre lønnsomt å investere i bolig utover den man bor i, og vi må bygge flere boliger i pressområder. Samtidig må vi etablere skatteintensiver for investeringer i miljøteknologi og andre framtidsbransjer med stor risiko.

Dem som tør å ta fatt på vår felles samfunnsutfordring, trenger virkelig alle heiarop de kan få. En ting er sikkert: Dette er ikke en oppgave for dagens regjering.