Skremmende å se Høyres Velferds-CV. De har jo gått imot det meste.

Image Credits: Arbeiderpartiet.

Hver gang det nærmer seg valgkamp, så hører vi en del stemmer si at «kan ikke politikerne snakke mer om hva de selv vil og mindre om hva konkurrentene ikke får til». Det er ikke vanskelig å være enig i at det er en fin tanke, men i politikken er det en ubrukelig tanke. Politiske meninger må sees på i lys av alternativene.

Min tilnærming er at valgkamp, slik mediene kjører det, mer handler om å male sort og hvitt. Males både alternativene og egne meninger hvite, er det ingen som ser meningene eller kan måle dem mot alternativene. Om en bare farger alternativene sort – blir alt bare sort og negativt, og det ønsker vi som velgere i hvert fall ikke. Vi vil ha håp og vi vil ha de beste løsningsalternativene tydelig frem.

Det er derfor ingen politikere som bare maler sort eller bare maler hvitt. Politikk handler om å synligjøre meninger. Da må en både ha med seg egne meninger og sette meningene opp mot alternativene.

Den beste måten å få frem partienes meninger er å se på hva de har stemt.

Den beste måten å få dette frem på, slik jeg ser det, er å ta historien i bruk. Hva har partiene stemt i saker som er viktig for meg. I det følgende skal jeg med dette som utgangspunkt forsøke å synliggjøre rødgrønn politikk i lys av blåblå politikk. Målet er å få frem forskjellene.

Stemmeretten – Høyre gikk imot

Og jeg starter med det mest grunnleggende i det demokrati: Stemmeretten! I et demokrati er stemmeretten grunnleggende. Det er langt i fra alle voksne mennesker som i dag har stemmerett rundt om i verden. Demokratiet er hardt prøvet mange steder i verden – og sliter med å få fotfeste andre steder. Trump sin inntreden i USA kom i fra et demokratisk valg, men spørsmålet er om valget av president over tid vil gjøre noe med demokratiet i USA?

Den kanskje viktigste grunnpilaren i mitt verdigrunnlag, er uansett allmenn stemmerett – alle steder – både for menn og kvinner. Det er derfor naturlig for meg å støtte Arbeiderpartiet som alltid har hatt kravet om stemmerett til alle voksne mennesker på sin agenda.

Høyre stemte MOT innføring av allmenn stemmerett for menn i 1898. Den gang var det bare menn med eiendom som hadde stemmerett i Norge.

Høyre argumenterte MOT stemmerett for kvinner i 1913, men snudde da de så de ville komme i mindretall – og stemte for ved endelig avstemning i Stortinget.

Høyre støttet loven som gjorde det letter å ansette midleritdig.

Norge har i dag verdens kanskje best utbygde trepartsmodell. Vi har etablert en hovedavtalemodell som sikrer oss mot unødige arbeidskonflikter og vi har en arbeidsmiljølov som ble etablert i 1977 for å verne de ansatte og deres rettigheter. Blant annet regulerer arbeidsmiljøloven arbeidstiden vår. Langt ifra alle steder i verden har en de samme standardene når det gjelder vern av arbeidstakerne, og vi ser det også her i landet at arbeidsmiljøloven er kommet under press.

Den 28. januar 2015 strømmet det 1 500 000 arbeidstakere, medlemmer i Unio, YS og LO ut i gatene for å si klart ifra om at vi var imot forslagene fra Høyre/ FRP- regjeringen om generell adgang til å ansette folk midlertidig. Et forslag om å gjeninnføre en gammaldags politikk der den svake part som arbeidsmiljøloven skulle verne, vanlige arbeidsfolk, mistet store deler av sitt ansettelsesvern. Et forslag som gjør at den sterke siden, arbeidsgiver, kan skalte og valte med ansatte som ikke får fast stilling.

Høyre, FRP, Venstre og KRF lyttet ikke til de som demonstrerte, og disse partiene stemte igjennom en generell adgang til å ansette folk midlertidig. I etterkant har vi sett at andelen midlertidig ansatte har begynt å øke; en villet politikk fra Høyresiden. Jeg er glad for å tilhøre og stemme på et parti som vil fjerne den generelle adgangen til å ansette folk midlertidig.

Det er naturlig for meg å stemme på Arbeiderpartiet, fordi dette partiet bygger på en politikk der det grunnleggende har vært en bedre fordeling av verdiene og ikke minst fordeling av døgnets tid.

Høyre stemte MOT 8-timers arbeidsdag i 1919

Åtte timers arbeide, åtte timers fritid og åtte timers hvile var et grunnleggende krav for en samlet arbeiderbevegelse, og allerede i 1919 vant forslaget frem i Stortinget.

Akkurat som i dag, var også høyresiden den gang skeptisk til arbeidstidsreformer. I dag ser vi stadige mer eller mindre tilslørte angrep på fremforhandlede skiftordninger, offshoreordninger 2-4, vaktordninger osv. Arbeidstidsordningene våre er ikke hugget i stein. De må forsvares, og da er min refleksjon at jeg har større tillit til at de som innførte ordningene er bedre forsvarere av dem enn de som stemte imot en grunnleggende og bedre fordeling av arbeidstiden.

Der jeg vil at vi skal ha trygghet gjennom vernet som ligger i faste hele stillinger og en fordeling der arbeidsfolk får ta sin rettmessige del av både verdiskapingen og døgnets tid, der ser vi nå internasjonalt at dette er kommet under press. Globalisering og digitalisering kjøres frem som argumenter for å gjeninnføre en gammeldags urettferdig og uverdig fordelingspolitikk.

Høyre stemte MOT innføring av alderstrygd i 1936

Jeg var imot å øke aldersgrensen i arbeidslivet fra 70 til 72 år. Regjeringen fremmet faktisk forslag om å øke aldersgrensen til 75 år. Om noen måtte tro dette ikke handler om å etter hvert også løfte alderen for når vi skal kunne pensjonere oss etter et langt arbeidsliv, i et langt mer krevende psykisk arbeidsliv enn tidligere, tror jeg de er naive.

Jeg er for en rettferdig fordeling også av levetiden. Det er et legitimt krav å skulle kunne gå av med en anstendig pensjon og alderstrygd å leve av uten å måtte stå til en er over 70 år i arbeidslivet. Dagens AFP- ordning må forsvares og forbedres. Derfor er det viktig for meg å stemme på Arbeiderpartiet som vil spille på lag med arbeidstakerorganisasjonene for å finne bærekraftige løsninger – og ikke på politiske alternativer som ønsker å svekke, ja til og med forby landsdekkende sammenslutninger som LO dersom en skal tolke FRPs politiske program helt ut.

Høyre stemte MOT trygd til blinde og uføre i 1937

Høyre stemte MOT opprettelse av Statens lånekasse for utdanning 1947

Høyre stemte MOT arbeidsløshetstrygd i 1959

Arbeiderpartiet som jeg støtter er for at arbeidsledige skal få både trygd og feriepenger.

Høyre/ FRP- regjeringen sammen med Venstre og KRF har i denne perioden bestemt å fjerne feriepengene for de arbeidsledige. Kanskje ikke så rart med tanke på at Høyre så sent som i 1959 stemte mot hele ordningen med arbeidsledighetstrygd.

Høyre stemte MOT uføretrygd i 1961

Det ligger i ryggmargen liksom. Et inderlig ønske om at en større andel skal jobbe i midlertidige stillinger i en slags «kast og bruk» motivasjon. Videre at vi skal jobbe mer av døgnets tid og lenger del av levetiden vår. Da må ikke kostnaden ved å ha folk som går fra jobb til jobb bli for høy i den tiden de ikke har arbeid. Kostnadene må holdes nede, slik at skattekuttene som gjør de rike ennå rikere kan økes ennå mer. Dette er en politikk som strider mot alt Arbeiderpartiet og jeg selv står for. En usolidarisk politikk som fremstår som ussel mot de som faller utenfor arbeidslivet enten for en kort periode eller for godt.

Høyre stemte MOT en karakterfri barneskole i 1972

Høyre stemte MOT å opprette barneombud i 1981

Høyre jubler i disse dagene over at tilstedeværelsen i skolen har økt blant elevene som fremdeles er igjen i skolen. Dette etter at de har innført fraværsgrenser som har gjort at mange har havnet på utsiden av skolen, til det Erna Solberg så fint har kalt «utenforskapet». Frafallet hører vi lite om. Slik går en sannhet veien om å bli en halvsannhet til å bli en politisk løgn.

Arbeiderpartiet og jeg selv – er for en inkluderende skole som også klarer å fange opp og utvikle de som sliter med teoretiske krav. F. eks de som har potensiale til å bli knallgode lærere – selv om de ikke har minst karakteren 4. i matematikk; et krav Høyre og FRP har presset gjennom for lærerstudenter.

Arbeiderpartiet som jeg støtter er for en skole som bidrar til å bygge menneskelige gode karakterer mer enn en skole som presser folk gjennom for å få høye tallkarakterer.

Høyre stemte MOT skolefritidsordningen 1991

Høyre stemte MOT lovfestet rett til videregående utdanning 1994

Frafallet i videregående skole øker fremdeles. Den sittende regjeringen har ikke på noen som helst måte lyktes med å få gjort noe med det aller viktigste, å få alle ungdommene våre gjennom skolen uten å føle på at de er tapere eller B- rangerte arbeidstakere. Antall unge som sliter psykisk øker i takt med ungdomsledigheten og frafallet fra skolen. Det ukontrollerte boligmarkedet kombinert med mangelen på faste jobber, gjør at ungdom ikke bare faller utenfor skolen; mange faller også utenfor boligmarkedet. Samfunnskostnadene ved utviklingen er enorme, men det verste er selvsagt at de som står i det får redusert livskvalitet. Samspillet mellom skole og arbeidsliv må forbedres. Da må trepartsmodellen forsterkes og ikke svekkes.

Noen av de beste folkene jeg har jobbet sammen med kunne knapt alfabetet, men de kunne avanserte teknologiske jobber ut til fingerspissene. Jeg mener skolen må handle om å gjøre folk gode og ikke la noen tråkke seg frem på bekostning av andre gjennom karakterlister som henges opp, og der de som står nederst henger der som spott og spe. Dette er ikke fremtidsrettet, det er ikke solidarisk, det er ikke fornuftig, men det er likevel Høyres skolepolitikk – en politikk de sågar vil ha inn i skoleverket på enda lavere alderstrinn.

Nå vil noen sikkert hevde at det ikke er redelig av meg å bruke Høyres historiske stemmegivning som bakgrunn for å få frem dagens kontraster mellom rødgrønn og blåblå politikk. Jeg er uenig i en slik tilnærming. Fordi vi alle er produkt av vår egen bakgrunn og vårt opphav – også politiske partier: Like lite som jeg har sett Pål Steigan ta avstand fra AKP- ml sin forvrengte politikk på 1970 tallet, har jeg sett Erna Solberg ta avstand fra Høyres motstand mot nær sagt samtlige av de store grunnleggende velferdsreformene i norsk politikk hele forrige århundre.

Det tar jeg på alvor!

Men for å forsikre dere om at dette langt fra bare et er historisk tilbakelagt kapitel i norsk politikk, vil jeg i en senere kronikk – om noen uker – få frem hva jeg mener om saker og ting målt mot noe av det Høyre har stemt i MOT i stortinget etter tusenårsskiftet.

Målet er å få frem forskjellene på politikken til de blåblå og de rødgrønne – og forhindre at nyord, tåkelegging og personangrep skal ta bort oppmerksomheten fra det som faktisk betyr noe i livene våre.

Med dette ønsker jeg alle som leste seg helt ned hit en – god sommer!