At det demonstreres nå, er naturlig nok. Men når man ser på parolene og hvem som står bak, ser man fort at dette er en fordekt kamp mot EØS. I arbeidsutvalget er minst fire av de fem medlemmene kjent som aktive Nei til EØS-folk. Lederen, Remy Penev, har tidligere vert sentral i Rogaland Nei til EU og sitter i dag som medlem i valgkomiteen i Nei til EU. Boye Ullmann har i en årrekke vært faglig leder i Nei til EU og deres frontfigur i fagbevegelsen. Idar Helle er historiker og har nylig gått av som nestleder i Nei til EU. Han har en fast spalte i Klassekampen der han skriver negativt om EØS. John-Peder Denstad, leder av LO Trondheim og Trondheimskonferansen, er også en kjent EØS-motstander.

Industriaksjonen sier ikke «Nei til EØS» direkte. Men indirekte gjør de det så det monner, med parolen «Ut av Acer og EUs energiunion». Den kan man si mye om.

EUs energiunion er ikke en fasttømret organisasjon. Det er et samlebegrep som først og fremst dekker klimasamarbeide mellom EU- og EØS-landene på energiområdet. For eksempel samarbeid om havvind, gass, hydrogen, infrastruktur, batterisatsing, karbon fangst og lagring, kvotesamarbeid, CO2-kompensasjon, grønn skipsfart. I dette inngår også Acer. Er det dette samarbeidet vi vil ut av? Jeg kan ikke tenke meg det er bra for industrien.

Skal vi ut av Acer og EUs energiunion må vi ut av EØS. I realiteten er derfor parolen et krav om oppsigelse av EØS-avtalen. Vi kan ikke ensidig fri oss fra de EØS-lovene vi har forpliktet oss til å følge. for eksempel Acer-forordningen. Britene prøvde å bli unntatt fra deler av EU-lovverket. De fikk det ikke. Det er utenkelig at EU-landene aksepterer at vi skal bli unntatt og samtidig lar oss opprettholde EØS-avtalen.

Strømprisen i Norge er selvsagt en utfordring. Men da bør en ta fatt i den, ikke gå i krigen mot EU. Problemet vårt er ikke at det norske felleskapet tjener ekstremt mye penger på de høye strøm- og gasspriser. Problemet er at alle pengene går til det offentlige, mens husholdningen og industriene sitter igen med en høy strømregning. Men dette er ikke så vanskelig å løse. Om regjeringen for eksempel skulle vedta at staten skulle dekke 100 prosent av strømprisen over 70 øre i stedet for 80 prosent, så er det fritt frem – de kan dekke inn så mye som de vil.

Industrien er litt vanskeligere, fordi man ikke kan sette priser som fremstår som subsidiering. Men også her finnes det mange muligheter. Det er bare å se seg rundt i Europa. Løsningene finnes. CO2-kompensasjonen er et EU-tiltak mot høye strømpriser for industrien. I 2013 godkjente EU denne ordningen. Det kunne også kraftforedlende industri i Norge nyte godt av, fordi vi ble ansett som en del av det felles europeiske energimarkedet. For hvert øre et tysk kullkraftverk måtte legge på strømprisen på grunn av høyere priser på utslipp, kunne våre vannkraftverk legge på tilsvarende, selv om de produserte uten CO2-avgifter overhodet. I dag overføres det derfor flere EU-godkjente milliarder årlig.

Det er selvsagt heller ikke slik at EU ønsker seg en situasjon der EØS-industrien skal måtte flagge ut på grunn av strømprisene.

Parallelt med at vi gjør noe her hjemme, bør vi se oss rundt etter større muligheter til å påvirke EUs energipolitikk, da dagens høye strømpris i stor grad importeres fra EU. Det skyldes ikke bare de siste utenlandskablene, men at vi gjennom tretti år har blitt stadig dypere integrert i et europeisk kraftmarked – både gjennom kraftbørser, kabling og et felles regelverk.

Når EU nå rammes av høye strømpriser, gasspriser og kvotepriser, er det ikke i vår interesse at de skal få innbyggerne imot seg i den grønne omstillingen. Å klippe og stenge av EU-kabler, slik industrialliansens Boye Ullmann og Idar Helle har tatt til orde for i Klassekampen, er ingen farbar veg. Heller ikke demonstrasjoner mot Acer og EUs energiunion. Det hjelper ikke oss. Det hjelper ikke EU.