Vi later fortsatt som om EU-spørsmålet ikke finnes. Det er ikke lenger mulig.

Vi later fortsatt som om EU-spørsmålet ikke finnes. Det er ikke lenger mulig.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av: Jørn Prangerød, tidligere rådgiver i LO og Fellesforbundet, nå samfunnskontakt i Fiskebåt 

La oss være ærlige: Norge fører i dag en europapolitikk som bygger på håp.

Håp om at EØS skal fortsette å gi oss markedsadgang uten å stille de vanskelige spørsmålene. Håp om at vi kan stå utenfor, men likevel være tett nok på. Håp om at verden rundt oss ikke endrer seg så mye at valget tvinger seg frem.

Det håpet blir stadig vanskeligere å forsvare.

For verden har allerede endret seg.

På årsmøtet til Fiskebåt – organisasjonen for Norges havgående fiskeflåte og større kystfartøy – ble det sagt rett ut: Vi går inn i en ny verdensorden. Mindre samarbeid. Mer konflikt. Mer maktpolitikk.

Det er ikke en akademisk observasjon. Det er den nye virkeligheten for norsk økonomi – og for norsk fiskerinæring.

Fiskebåt har ikke tatt stilling til norsk EU-medlemskap, men bedt om utredning og analyser av konsekvensene ved at en ny verdensorden vil kunne rokke ved hele premisset for hvordan Norge har valgt å organisere sitt forhold til Europa. 

Synspunktene i denne kronikken er følgelig mine egne betraktninger.

Vi oppfører oss som om vi har et valg. Det har vi ikke.

Canadas statsminister Mark Carney satte ord på noe mange mindre land nå erkjenner i møtet med supermaktsrivalisering, tollkrig og nedbygging av reglene for verdenshandelen. Fritt oversatt var Carneys budskap det samme som statsminister Jan P. Syse hadde i 1989: «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss». 

Hans regjering hang sammen bare i et drøyt år før uenighet om EØS-forhandlingene og Norges fremtidige forhold til EF, førte til at Sp valgte å skifte side i politikken.

Slik er situasjonen fortsatt 36 år senere, og det er det som er kjernen.

Norge oppfører seg fortsatt som om vi har et komfortabelt alternativ alene. Som om vi kan balansere på utsiden, samtidig som vi er enda dypere integrert i det europeiske markedet.

Men det vi egentlig gjør, er å gi fra oss innflytelse i bytte mot markedsadgang.

Vi tar imot regler vi ikke er med på å lage.

Vi tilpasser oss beslutninger vi ikke har påvirket.

Og vi gjør det i en tid der nettopp disse beslutningene i økende grad handler mer om makt – og ikke bare om marked.

Fiskerinæringen har skjønt det. Har politikken det?

Det mest interessante i Fiskebåts vedtak er ikke analysen av verden.

Det er mer erkjennelsen:

Det er ikke lenger opplagt hva som tjener norsk fiskerinæring best i EU-spørsmålet.

Det er et grunnleggende skifte.

Dette er næringen som i 1994 sa et tydelig nei. Kontroll over ressursene var avgjørende da og er det fortsatt.

Men i dag er situasjonen en annen.

EU er vårt viktigste marked. EU setter i økende grad rammene for handel, klima og konkurranse.

Samtidig står norske fiskeri- og sjømataktører i konkurranse med et EU som opererer under andre – og til dels bedre vilkår, for eksempel når det gjelder drivstoffavgifter eller toll på makrell til Japan, hvor EU har en frihandelsavtale. Mens Norge har det ikke. 

Dette dreier seg ikke om ideologi.

Det handler om virkelighet.

Det som burde utløst debatten – men ikke gjør det

Så kommer det som egentlig burde få det til å ringe i noen bjeller i norsk politikk:

Sverige, Danmark og Finland er der allerede. Island vurderer å gå med. 

En folkeavstemning om å gjenoppta de islandske forhandlingene om EU-medlemskap er tillyst den 29. august i år. 

Tenk gjennom konsekvensen:

Island går inn i EU. Norge blir stående utenfor.

Da mister vi ikke bare den siste nordiske partneren i EØS. Norge står igjen med Liechtenstein. Tyngdepunktet i Nord-Atlanteren flyttes i enda større grad over i EU.

Det svekker vår forhandlingsmakt. Det påvirker markedsadgangen. Det kan endre dynamikken rundt ressursforvaltning.

Og det gjør én ting til:

Det gjør det enda vanskeligere for Norge å forklare hvorfor vi fortsatt skal stå utenfor det fellesskapet vi er avhengig av.

Likevel er reaksjonen i Norge i stor grad stillhet.

EØS er ikke nøytralt. Det er et valg.

Forrige uke redegjorde utenriksministeren for EØS i Stortinget.

Budskapet er kjent: EØS fungerer. EØS er viktig. EØS gir oss markedsadgang (utenom fisk).

Alt det er riktig.

Men det er bare halve historien.

Den andre halvdelen er dette:

EØS innebærer at vi er en del av butikken – men ute av politikken.

Og i en verden der politikk og økonomi henger stadig tettere sammen, blir det en mer og mer krevende posisjon å være i fremover.

EØS er ikke en pause i EU-debatten.

Det er et valg om å ikke delta med fulle rettigheter og plikter.

Gjør din plikt og krev din rett het det en gang.

Det egentlige problemet: Vi tør ikke

Det mest påfallende er ikke at Norge ikke har konkludert.

Det er at vi knapt tør å diskutere.

Mens fiskerinæringen ber om oppdatert kunnskap om hva et EU-medlemskap faktisk vil innebære, lever den nasjonale debatten fortsatt på autopilot.

Vi snakker som om 1994 fortsatt er relevant fasit.

Som om verden ikke har endret seg.

Som om alternativene er de samme.

Det er de ikke.

Vi risikerer å bli stående alene – og late som ingenting

Dette er det ubehagelige poenget:

Norge er på vei inn i en situasjon der våre nærmeste samarbeidspartnere trekker tettere inn i EU, mens vi selv holder avstand.

Samtidig blir EU viktigere – ikke bare økonomisk, men politisk og ikke minst sikkerhetspolitisk og beredskapsmessig.

Likevel insisterer vi på at vi kan stå litt utenfor.

Det er en strategi som forutsetter at EU og verden holder seg stabil, er forutsigbar og regelstyrt.

Slik er det ikke lenger. 

Derfor må vi ta debatten nå

Dette handler ikke om å konkludere med EU-medlemskap.

Det handler om å tørre å stille spørsmålet.

Hva tjener norske interesser og hva er faktisk Norges beste posisjon i en mer urolig verden?

Hva gir oss mest innflytelse?

Hva gir oss størst trygghet for verdiene vi tror på og fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping?

Og hva skjer hvis vi velger å ikke gjøre det?

For det er det viktigste:

Å ikke ta stilling er også et valg.

Og i dagens verden er det et valg om mindre innflytelse, svakere posisjon og større risiko.

Det burde ikke være komfortabelt.

Det burde være et varsko.

Norge må derfor gjøre det vi har utsatt i altfor mange år:

Vi må tørre å ta EU-debatten.

Ikke fordi det er enkelt.

Men fordi det ikke lenger er mulig å la være.